Hovedsiden | Biografi | Forfatterskap | Nyere artikler | Aschehoug | Spiseforstyrrelser | Bokbestilling | Ledelse og arbeidsliv | Kontakt
 

Fast spalte:

Fra divanen

VERDENSKROPPEN

Finn Skårderud

Det er mange måter å være lat på.

            En meget vanlig måte er å ta ting for gitt.  Og så unnlater man å spørre.  Jeg tror kanskje jeg har funnet et eksempel på slik latskap.  I løpet av de siste årene har jeg møtt flere jenter fra de norske innvandrermiljøene.  De har bedt om hjelp for sine spiseforstyrrelser.  Mange av dem har vært plaget i mange år.  Det har vært påfallende liten interesse for at nettopp disse kunne ha slike problemer.  Spiseforstyrrelser er jo et hett tema.  Men engasjerte voksne, lærere, helsesøstere og leger glemte å spørre dem.  De er jo ikke” vestlige”.  Og spiseforstyrrelser er en ”vestlig sykdom”.  Er det ikke?

            Jeg tror vi skal tenke oss om:

            Finnes Vesten?  Og i så fall: Hvor ligger det?       

Selvfølgelig ligger det der, det vil si her, som en geografisk virkelighet.  Og det er like sant at dette stedet Vesten er dominerende både når det gjelder medier, informasjon og kapital.  Men hva med kulturelle Vesten?  Da blir det vanskeligere.  Av antropologen Thomas Hylland Eriksen har jeg lært at Vesten finnes like mye i Nairobis middelklasseforsteder som i Melbourne.  En gambisk venn har lært meg at Paris er en av de viktigste afrikanske byene i dag, ikke minst som musikalsk senter.  La meg bruke den engelske byen Bradford som eksempel.  Buenos Aires er en mer typisk vestlig by enn Bradford.  I Bradford er en stor andel av befolkningen muslimer av asiatisk opprinnelse.  Og i Bradford fant forskere allerede for ti år siden at forekomsten av spiseforstyrrelser var høyere hos jenter av pakistansk opprinnelse enn hos de med engelsk bakgrunn!

            Hvor vil jeg hen?

            Jeg tror jeg vil to steder.  Jeg vil ut i verden. La oss kvitte oss med ”vestliggjøringen”?  Begrepet er gått ut på dato.  ”Global” er et bedre navn.  Det betyr den økonomiske og kulturelle smeltedigelen som gjør at (nesten) hele verden blir utsatt for mye av det samme.  Men globalisering betyr ikke at vi alle blir like.  Det betyr at vi blir forskjellige på forskjellige måter.  Vi som erfarer likhetsmakeriet, klamrer oss til det spesielle.  Det heter identitet.  Vi går i bunad, skotsk kilt, insisterer på svart identitet eller pakistansk nasjonalisme.  Vi blir forent og splittet i ett og samme.  Det er svært logisk, men ganske forvirrende.

            Til det andre stedet: Det er påkrevd å ha en forståelse av spiseforstyrrelser som noe mer og annet enn en ”vestlig smitte”. Det er svært vanskelig å lage gode forklaringer på hva som er forholdet mellom individet og kulturen, når det gjelder spiseforstyrrelser.  Men vi trenger å bevege oss ut av nok en latskap.  Det er latskapen som nøyer seg med å erklære at spiseforstyrrelser skyldes reklame og slanke skjønnhetsidealer.  Ja, selvfølgelig; men?  Poenget er jo at idealene selv er et symptom.  Hvem er vi, som i en slik ekstrem grad underordner oss de mediebrakte idealene?  Er sulten egentlig en sult etter noe å ligne på?

            Spiseforstyrrelser handler om identitetspolitikk.  Jeg tror vi må begynne på et såpass grovt nivå; at samfunnsmessige forandringer i seg selv er en fare.  Raske forandringer truer identitet og utvisker grenser.  Mennesket blir åpnere, på godt og vondt.  Det er åpnere for nye muligheter, men også rykket ut av sine sammenhenger; og derfor mer sårbart.  Identitet handler om å skille mellom innenfor og utenfor, bestemt og ubestemt.  Ryker grensene, ryker også grepet om virkeligheten.

Der hvor grenser ikke finnes, må de settes med dødsens alvor. Kroppen er konkret, og derfor god å ty til.  Kroppen er vårt forhold til oss selv og andre.  Kroppen er også symbolsk.  Den formidler beskjeder.  Via kroppens konkrete tale kan vi via overflaten si dype ting.  Kulturer i forandring truer opplevelsen av å ha kontroll.  Og en slank og trent kropp vil i mange sammenhenger nettopp si noe om kontroll.  Spiseforstyrrelsen sier noe om at man ikke har kontrollen likevel, selv om man så iherdig forsøker.  Moderne kultur er litt kaotisk, og spiseforstyrrelser sladrer om kaoset.

Det er fristende å si at noen får dobbelt dose av forandring.  Dette gjelder dem som i tillegg til det modernes rastløshet, også beveger seg mellom kulturene.  I et slikt perspektiv vil det være mer enn naturlig at et fenomen som spiseforstyrrelser vil være særlig aktuelt blant innvandrere.  Et annet navn på spiseforstyrrelser – og beslektede fenomener – kunne være kultur-kaos-syndromer.  Syndrom er et litt fint ord på at en del symptomer klumper seg sammen og blir til en stor plage.

Om vi bekjemper vår egen latskap, kan vi risikere å oppdage følgende:

Verdenskroppen har kommet til byen og bygda.