|
VÅTE
NOMADER
En
litterær reise under overflaten
Finn
Skårderud
Jo
Røed Skårderud
Reiselitteraturen
har snart vært overalt. Hvor skal den nå dra? Deler av den er på
vei til bunns – iført froskemannsutstyr.
Store
masser er i ferd med å gå under. Fritidsdykking er i ferd med å
bli en folkebevegelse. Den opprinnelige dykkingen søkte mat,
svamp, perler eller verdier fra vrak. Eller hensikten var militær.
Moderne dykking, derimot, søker opplevelse.
For
noen er det bare enda en sport. For mange er det dypere. Å dykke
er eksistensielt. Det er deilig der nede. Vi behersker et nytt element. Bevegelsene er
langsomme, og armene ligger foldet. I fjerne farvann er fargene
sterke. Koraller og underlige vesener tar oppmerksomheten. Man er
vektløs og ikke lenger tynget.
Der
nede ringer ikke telefonen. Vi er alltid sammen, men kan ikke
snakke. Vi har et virksomt og effektivt tegnspråk. Jeg er ok, du
er ok, hai er slik og havskilpadde er sånn. Om noen har voldsomt
behov for å snakke ut, får de komme seg til et annet element.
Kroppen settes i bevegelse, og
blir ført ut i noe som er større enn oss selv. Bevegelsene i
dypet er bevegelsene vekk fra en selv, mot selvforglemmelsen.
I ett og samme kan man intenst være seg selv, for å komme
vekk fra seg selv. Når vi slik trekkes mot en time-out
i dypet, kan det være fordi vi ellers erfarer for mye time-in.
Så dumt at man må opp.
Dette
er en verdensomspennende begivenhet, og ritualene er de samme
overalt. Rytmen er enkel: Ut med båter om morgenen, til første
dykk. Så er det lunsj, hvile og kanskje søvn. Så en kortere
reise til neste dykk. Så hjem om ettermiddagen.
Dette
gir store muligheter for å lese. Og det er en særlig anledning
til å bli kjent med reiselitteraturen fra dypet.
Aristoteles
skriver om forsøk på å forsyne svampdykkere med luft allerede
fire hundre år før Kristus. Leonardo da Vinci eksperimenterte
selvfølgelig også med dette, med bruk av vinsekker. Charles
Dickens beskrev i The Uncommercial Traveller dypvannsdykkere i ”groteske
bekledninger”. Men den første store beskrivelsen, i fiksjonens
form, er Jules Vernes En verdensomseiling under havet fra
1870.
Den franske forfatteren hadde
latt seg begeistre av Edgar Allen Poes fantastiske
reiseskildringer. Vernes ble en stor suksess med sine
populariseringer av den tekniske fremtiden. Han ga den nye tidens
musketerer – oppfinnere og oppdagelsesreisende – de
hovedrollene som tidligere hadde vært forbeholdt hjertets,
sverdets og den rene tankens aristokratiske helter.
Litterært
sett er beretningene enkle, noen nesten pinlig konvensjonelle. Men
deres forhold til verden er nytt. Det er glad troskyldighet og
lekende optimisme. De fleste problemer er av praktisk art og kan løses.
I Vernes’ bøker er kloden som en globus. Man tar kontroll over
den, snurrer den rundt med en finger, flyr over den, reiser raskt
– og erobrer også livet under vann.
Men
i En verdensomseiling under havet finnes det også en
misantropi. Kaptein Nemo har skapt sin fantastiske ubåt Nautilus,
med sitt bibliotek, som en selvtilstrekkelig verden for å flykte
fra den onde arten som heter menneske. Nemo er den største av
undervannsromantikere. ”Ah, min herre, livet – livet i vannets
skjød! Der finnes ikke avhengighet! Der kjenner jeg ingen herrer!
Der er jeg fri!”
Men
dette handler jo ikke om virkelig dykking. Vernes skriver om
fantasert dykking. Den virkelige dykkingen ble først teknologisk
mulig som en fritidsaktivitet de første par tiårene etter andre
verdenskrig. Det nye livet i dypet har to store kronikører:
Jaques Costeau og Hans Hass. Den ene arbeidet fra USA, den andre
fra Europa.
På førtitallet var
fransk-amerikaneren Jaques Costeau med å utvikle forløperne til
dagens sportsdykkerutstyr. Men hans berømmelse skyldes hans
pionerinnsats i å dokumentere sitt undervannsliv. Særlig
betydningsfullt ble hans forhold til magasinet National
Geographic. Der
lyktes han å kombinere iscenesettelsen av seg selv, en
karismatiker, med nyskapende foto fra undersjøiske landskap fra
hele kloden. I 1953 kom hans bok Silent
World, som raskt solgte en halv million eksemplarer. Det
virkelige gjennombruddet kom på sekstitallet med det nye
fjernsynsmediet. Costeaus slepne franske aksent og
gjennomarbeidete programmer gjorde ham til en internasjonal
stjerne. Hans serie The
Undersea World of Jaques Costeau fylte skjermene i mer enn ti
år. Og tre ganger vant han Oscar-statuetter for sine filmer.
En av Costeaus store beundrere
var forfatteren Ian Fleming, mannen bak James Bond. Fleming ble en
dykkerpartner, og dette fellesskapet dannet grunnlaget for agent
007’s mange
undervannseskapader.
Riktignok hadde Elvis Presley fremstilt froskemann i filmen Easy
Come, Easy Go fra 1967, men det var bøkene, og især filmene
om James Bond som satte nye standarder for hva en tøff mann på
seksti- og syttitallet burde beherske. Og med James Bond ble
dykkingen seksualisert. I den aller første av Bond-filmene, Dr. No møter vi Ursula Andress på stranden, med dykkermaske,
dykkerkniv på låret og hvit bikini.
Den
andre pioneren for dykkingens popularisering var østerrikeren
Hans Hass. Han hadde opprinnelig akademiske ambisjoner. Han
studerte havets zoologi. Men hans berømmelse skyldtes først og
fremst hans interesse for foto. Der Costeau utviklet
dykkerventilene, fremmet Hass fototeknologien med egenutviklete
kameraer. Hans første bok fra 1938, Jagd
unter Wasser mit Harpune und Kamera viste at han også kunne føre
sin harpun. Neste populærvitenskapelige bok kom i 1941, Unter Korallen und Haien, angivelig studert med interesse av Adolf
Hitler. Bok tre, Diving to Adventure, ble den største suksessen. Men som hos Costeau
skyldtes dette fjernsynet. BBC laget TV-serien med samme navn.
Hass’ suksess skyldtes hans blanding av vitenskapelig søken, à
la Heyerdahl, med hans talent som showman. Men den skyldtes også
at han og hans kone Lotte ga ytterlige bidrag til dykkingens
seksualisering. Sammen og hver for seg var de meget forførende.
Nå
er havet åpnet. Beretningene er blitt utallige. Da blir det av
interesse å se på forskjellige retninger og sjangere. En
klassiker av den mer spirituelle sorten er franskmannen Jaques
Mayols Homo Delphinus. Mayol
gjør delfinen til et symbol på det gode og det rene, en
sjamanistisk kroppsliggjøring av håp og lykke. Og for at den åndelige
enheten mellom delfin og menneske skal være mer enn en drøm,
forsøker han å vise våre evolusjonære bånd tilbake til havets
pattedyr.
Mayol gjorde mer enn å svømme
med delfiner. I 1976 var han den første til å passere den
magiske hundremetersgrensen. Nå er det ikke lenger snakk om
lufttank på ryggen, men om fridykking. Altså: Hvem kan holde
pusten lengst?
Mellom
1974 og 1988 konkurrerte Mayol og Enzo Maiorca om hvem som kom
dypest. Denne rivaliseringen, og dette vennskapet, ble løselig
fiksjonalisert i Luc Bessons film Det
store blå fra 1988. Ifølge filmen er Maiorcas metode
spaghetti og italiensk forza,
mens Mayol tilfører dykkingen litt Zen. Yoga og meditasjon
var viktigere i hans forberedelser for rekordforsøkene.
Dette
er blitt den store kultfilmen blant mange av oss med svømmeføtter.
Filmens foto og regi klarer faktisk å overbevise om dypets religiøsitet.
Her er ingen koraller, ingen underholdende tropisk fisk, ingen
hvit sand, bare blått, blått – Det store blå.
Noen synes Besson pøste på
vel store doser mystikk i presentasjonen av Mayol. Det er som om
fridykkeren forsøker å forsvinne som menneske, for å bli
delfin. Virkelighetens Jaques Mayol tok sitt eget liv på Sardinia
vinteren 2001.
Fire
dager etter sin mors begravelse dro Tim Ecott til Seychellene og
tok sitt første dykk. Han druknet krematoriets mørke atmosfære
og morens tomme hus i et annet element. Og fra da av ble dette både
hans yrke og pasjon. Blant de aller nyeste bøkene har vi lyst til
å fremheve hans Neutral
Buoyancy. Adventures from a Liquid World fra 2001. Ecotts bok
er en utmerket blanding av historikk, miljøskildringer og
psykologiske betraktninger. Tittelen Neutral
Boyancy viser til dykkerens ene store fysiske oppgave: Å
finne likevekten mellom positiv og negativ oppdrift. Og dette blir
også et mentalt bilde på likevekt.
Boken
er fuktig selvanalyse. Ecott bruker seg selv i passelig monn til
å reflektere over vår allmenne psykologi. Dette er
reiselitteratur på sitt beste, nærmest litt Bruce Chatwin under
vann, med gode anekdoter og interessante møter. Grunntonen er
dykkingens eksistensielle karakter; mestringen, friheten og
harmonien. Han er mest en nøktern brite, men noen ganger synes
han romantisk å tro at dykkingen kan løse de fleste problemer;
selve kuren mot melankoli.
Ecott søker fred der nede. Slik skiller han seg diametralt fra dem som søker
psykologisk tilfredsstillelse gjennom ufred. I den dokumentariske The
Last Dive fra 2000 skriver Bernie
Chowdhury om dykking som ekstremsport.
Dykking
er knyttet til to farer. Den ene er at man blir ruset av å gå
for dypt. Man blir dritings av for mye nitrogen. Den andre er at
man stiger for fort opp, og nitrogenet ekspanderer i kroppen. Det
er dette vi kaller dykkersyke. Og mellom disse farene agerer
bokens utøvere.
Dette
er dykkingens mørke sider. Boken beveger seg mellom spenning og
selvdestruksjon. Den viser at den virkelige faren er ikke å bli
ruset av nitrogen, men å bli ruset av risiko. Og man kan bli
avhengig. Den røde tråden er en sensasjonshungrig far og sønn,
som begge omkommer før bokens slutt.
Til sist tar vi med Michael G. Zinsleys The
Rapture of the Deep fra 1999. Boken er dårlig skrevet og dårlig
tenkt. Den er en barnslig idyllisering av fyll og fest. Den
handler strengt tatt ikke om dykking, men om livet på overflaten.
Men dens tema er interessant nok. Det er den nomadiske kulturen av
dykkerinstruktører. Med instruktørsertifikatet som reisepass
drar de fra sted til sted, fra Maldivene til Mauritius, fra Belize
til Sinai. Under våtdrakten er de brune, og håret er bleket av
salt og sol. Vi har møtt dem på alle våre turer. Det er en cool
og vennlig kultur. De ligner hverandre, men er selvfølgelig
forskjellige. Dette er backpackerne med tank i stedet for sekk på
ryggen. De godtar dårlig betaling for lange dager, mot
opplevelsen av frihet og eventyr – og selvfølgelig mot å få
dykke.
Hvor attraktivt deres
nomadeliv er, avhenger av hvem vi er, og ikke minst av hvor vi er
i livet?
På
båtene til og fra dykkerstedene kan man altså lese. Eller man
kan la være. Og heller lukke øynene; og forsøke å forlenge det
siste dykket.
Jules
Verne:
EN
VÄRLDSOMSEGLING UNDER HAVET
Rabén
& Sjögren 2001
Jaques
Mayol:
HOMO
DELPHINUS
Idelson-Gnocchi
2000
Jacques-Yves
Costeau og Frédéric Dumas:
THE
SILENT WORLD
Harper
& Rowe 1953.
Hans
Hass
DIVING
TO ADVENTURE
Jarrolds
1952
UNDER
THE READ SEA
Jarrolds
1953
CONQUEST
OF THE UNDERWATER WORLD
David
& Charles 1975
Tim
Ecott:
NEUTRAL
BUOYANCY
Adventures
in a liquid world
Penguin
2001
Bernie
Chowdhury:
THE
LAST DIVE
Headline
2000
Michael
G. Zinsley:
THE
RAPTURE OF THE DEEP
1st
Books 1999
|
