|
Fast
spalte:
Fra divanen
UNDERFLADISKE
BETRAKTNINGER OM MOT
Finn Skårderud
På
dykkerskole i Sinai-ørkenen:
På
Pirates’ Bar på Hotel Hilton var jeg den eneste som ikke hadde
stor og vanntett klokke. Mitt
slanke arveur tåler ikke engang en tåre.
På dette treffstedet for dykkere møtte jeg en
dykkerfilosof. Det
vil si: han var dykker og filosof.
J. var polsk-svensk. Han
mente han led av et gigantisk doseringsproblem.
Han ville ha alt, men fikk ingenting.
J. mente at hans begjær etter menneskelig kontakt – og
kjærlighet - var monstrøst.
Når han følte at kjærligheten kunne bli mulig for ham,
maktet han ikke å holde sine behov i sjakk.
Han viste dem med hele sin kropp og med energisk tale.
Han ble grådig. Og
slik skremte han de fleste vekk.
Han ble sittende alene tilbake med riftene etter nok et
nederlag. Dette
skapte selvfølgelig et enda større behov for kontakt.
Og så videre.
Han
hadde vært i Sinai også året før. På én uke hadde han da skremt vekk to kvinnelige og en
mannlig dykker, som i begynnelsen hadde gitt ham reelle
forhåpninger om at de ønsket å la seg forføre til samvær med
ham.
Livet
innebærer et betydelig og evig pågående prosjekt om å
forholde seg. J. hadde havnet i en forholdsfelle. Frykten for nok en avvisning gjorde ham enda mer desperat
intens.
De
fleste frykter vel døden. Påfallende
mange synes å ha en større frykt for livet. Vi må hele tiden
forholde oss til andre, vi forholder oss til oss selv om hvordan
vi forholder oss til andre osv.
Det kan bli mye tanke- og følelseskrevende arbeid omkring
hva som er passe dose, for mye eller for lite.
J.’s
løsning ble å gå til bunns.
Han gikk i dybden og senket seg i Rødehavet. Han trakk seg vekk fra menneskene. Han fortalte om fiskene.
Han inviterte meg ned for å vise meg at fiskene er mye
enklere å forholde seg til enn menneskene.
Dét er de. Vi
satt på bunnen i flere minutter.
Helt rolig betraktet vi de sterke fargene og de mange slags
fisker med bisarre utseender.
Litt risiko er det jo også: de giftige løvefiskene eller
torpedorayens elektriske hale. Om man vil gjøre det litt ekstra pikant, er jo dette også
haifarvann. Men han
mente at det allikevel ikke var så risikabelt som på overflaten. Når man dykker, skal man være to. Men man slipper å formidle seg på andre måter enn med
enkle fingertegn. Maske
og utstyr gjør at man er tildekket.
Lyden som høres, er dine egne bobler.
Vi hadde det fint, og jeg tror kanskje jeg forsto ham.
Men
man må jo ha frisk tilførsel av oksygen.
J. visste det, og at han måtte forsøke menneskene igjen.
Han inviterte en dykkerinstruktør ut en kveld.
Han var meget nervøs, og var flere turer nede hos fiskene
på tyve meters dyp den dagen.
Der forsøkte han å filosofere sammen med papegøyefisker,
ballongfisker og Picassofisker og vannets myke bevegelser.
Han kom opp igjen, og sa at han hadde kommet frem til at
når han møtte henne, skulle han tenke smått i stedet for stort.
Han ville konsentrere seg om å gjøre én ting annerledes
fra alle de gangene han hadde jaget menneskene vekk fra seg.
”God ide!” sa jeg – uten helt å vite hva jeg mente
med det.
J.
ringte og vekket meg tidlig om morgenen.
Han var meget lykkelig og hadde det meget vondt.
Han hadde klart å gjøre én forskjell.
Og hun hadde spurt om å få møte ham igjen.
Men han hadde fått svært vondt i låret. Da han hadde
kommet til rommet sitt om natten, var han så glad at han hadde
hoppet opp og ned gulvet i ren glede.
Han hadde holdt på helt til en stor muskelbunt brast.
Han kunne ikke gå det benet.
Jeg fikk hotellresepsjonen til å ordne en rullestol.
J.
inviterte til at vi skulle sitte ved bassenget og filosofere
langsomt sammen den dagen.
”Hva
skal vi filosofere langsomt sammen om?”, spurte jeg.
”Jeg
tror ikke vi skal filosofere langsomt sammen om flaks,” sa han,
”men om mot.”
”Så
det var den ene forskjellen?”
”Kanskje.
Det
er egentlig en trist historie,” filosoferte dykkerfilosofen,
”at vi som har flest arr og er reddest – og derfor trekker oss
unna – dermed får enda mindre av det vi trenger.
Jeg tror ikke det er noen vei utenom mot.
Og at menneskene må våges om igjen og om igjen.
Som
filosof har jeg kommet frem til at det er noe fiskene mangler.”
|
