|
Fast spalte:
Fra divanen
TURIST PÅ
TÅKEVANDRING
Finn Skårderud
Historien
om Albert Dadas er like komisk som den er tragisk.
Men det er nyttig historie for å tenke etter om psykiske
lidelsers natur og om de navn vi setter på dem.
Navn kommer og går. Noen
navn forsvinner, som nevrasteni
– nervetrøtthet. Mens
nye kommer og blir ”mote”, som chronique
fatigue syndrome – trøtthet det også.
Ett av de store nye amerikanske fenomenene er å ha mange
personligheter, multippel personlighetsforstyrrelse, mens dette er et langt
sjeldnere fenomen hos oss. Og
selve nevrosen er jo forsvunnet fra diagnostikernes kart. Er det lidelsene som endres, eller er det bare navnene?
Mest sannsynlig begge deler.
En del lidelser er faktisk borte.
Den
franske gassarbeideren Albert Dadas ble en psykiatrisk celebritet.
Han ble utmattet innlagt på den psykiatriske avdelingen
på St. André Hospital i Bordeaux i mai 1886.
Bordeaux er kalt en by for moderasjon, men den tjueseks år
gamle Albert Dadas var vitterlig en mann som overdrev.
Han hadde vandret over store deler av det sørlige
Frankrike. Han husket
ingen ting fra sine vandreturer.
En ivrig medisinerstudent, Philippe Tissié, fattet stor
interesse for den utgåtte gassarbeideren.
Han tok sin doktorgrad og gjorde karriere på Dadas og
tåkevandring.
Han
skrev sin avhandling i 1887 og kalte fenomenet ”sykelig
turisme”. Avhandlingen
ble lest, og fenomenet spredte seg.
Snart kom det beretninger fra Paris, Nord-Italia og
Tyskland om tåkevandrerne. I
Berlin ble Dadas kjent som ”Tissiés reisende”.
”Sykelig turisme”, ”dromomani” eller
”Wanderlust” ble en psykiatrisk lidelse og en mini-epidemi i
et par tiår i Europa.
Tissié
behandlet gassarbeideren med hypnose.
Under hypnose husket han fra reisene.
Men frisk ble han ikke.
Resten av livet hadde han normale perioder, for så
plutselig å høre et navn på en by eller land og måtte dra av
sted på kort varsel. Han
ble gjeninnlagt på St. André en rekke ganger.
Den utmattede Dadas ble arrestert for løsgjengeri i
Konstantinopel, Algeri og Moskva.
Han gikk bare rett frem.
Jeg tenker på spiseforstyrrelsene.
De sladrer på tiden: besettelsene etter slanke, sunne og
harde kropper. De
overdriver idealene, slik sykelig turisme er en overdrivelse av at
…
Og
de er en flukt, fra følelser, slik Albert Dadas møtte
hypnotiseres for over hodet å huske noe.
Han vandret som om han var bevisstløs.
Å tenke på spiseforstyrrelsene gir meg et håp.
Kanskje de er over om førti år.
Det
finnes en paradoksal problemstilling.
La det være et tankeeksperiment:
OM Tissié ikke hadde eksistert.
Om
alle hadde holdt kjeft. Om
Jeg
ville være den siste til å si – men det finnes en utfordrende
problemstilling i hva.
Men
det finnes også de profesjonelle som gir liv til
|
