Dagbladet MAGASINET:
"SPOR"
09.06.2001
SYKELIG TURISME
Finn Skårderud
Dette er den vakre og sørgelige historien om en fransk gassarbeider som led av den psykiatriske lidelsen "sykelig turisme".
EGENTLIG HADDE JEG PLANER OM Å SKRIVE om den for tiden betydelige interessen for fenomenet utbrenthet. Utbrenthet sladrer om et grenseløst arbeidsliv. Utmattelsen er en mer enn forståelig reaksjon. Utbrenthet kan beskrives som en utmattelse der det ikke er nok å hvile ut i helgen.
Men det er også noe med navnet. Utbrenthet er et godt navn fordi det bevarer en viss verdighet. Det er nesten for godt. Det ligner på depresjon, men lyder mer heroisk. Alle kan ikke bli utbrente. Man må brenne for å bli utbrent. Kan de lunkne bli rammet? Eller den arbeidsløse?
MENS JEG BEDREV MINE SPEKULASJONER OM samspillene mellom navn og lidelse, kom jeg imidlertid til å tenke på Albert Dadas. Nok en gang. Jeg vender stadig tilbake til hans historie. Jeg fant ham i en bok av den kanadiske filosofen Ian Hacking. Hacking er svært interessert i livshistoriene til de psykiatriske diagnosene. Boken heter "Mad Travelers". Albert Dadas er for ham en eksemplarisk case for å illustrere hvordan lidelser kan komme og gå. Selveste nevrosen er jo nå forsvunnet fra diagnostikerens kart. Strengt tatt er det således ikke lenger mulig å være nevrotisk. Er det lidelsene som endres, eller er det bare navnene? Sannsynligvis begge deler.
Gassarbeideren Albert Dadas ble en psykiatrisk berømthet på grunn av sine tåkevandringer. I mai 1886 ble den tjueseks år gamle mannen utmattet lagt inn på den psykiatriske avdelingen på St. André Hospital i Bordeaux. Da hadde han vandret over store deler av det sørlige Frankrike. Han husket ingen ting fra sine vandreturer. Jeg fantaserer at han måtte ha gått omtrent på samme vis som Travis vandret gjennom den amerikanske ørkenen i Wim Wenders film "Paris, Texas". En ivrig medisinerstudent, Philippe Tissié, fattet stor interesse for gassarbeiderens vandringer. Han interesserte seg særlig for de fysiske anstrengelsene, og Tissié ble senere den første legen til det franske sykkellandslaget. Han tok sin doktorgrad og gjorde karriere på Dadas og tåkevandring. Han skrev sin avhandling i 1887 og kalte fenomenet "sykelig turisme".
Tissié behandlet gassarbeideren med hypnose. Under hypnose husket Dadas fra reisene. Resten av livet hadde han lange normale perioder. Men frisk ble han ikke. Plutselig kunne han høre et navn på en by eller land, og han måtte dra av sted på kort varsel. Han ble gjeninnlagt på St. André en rekke ganger. Den utmattede Dadas ble arrestert for løsgjengeri i Konstantinopel og Algerie. I Moskva ble han mistenkt for å være revolusjonær og sendt til Sibir. Diplomatene fikk han hjem.
DOKTORAVHANDLINGEN BLE LEST, og fenomenet spredte seg. Snart kom det beretninger fra Paris, Nord-Italia og Tyskland om andre tåkevandrere. I Berlin ble Dadas kjent som "Tissiés reisende". "Sykelig turisme", "dromomani" eller "Wanderlust" ble deretter etablert som en psykiatrisk diagnose, og ifølge Hacking en mini-epidemi i Europa.
Etter snaue tretti år forsvant fenomenet og diagnosen. Dette er bare ett eksempel på mer eller forsvunne lidelser. For at en samling symptomer skal få status som kultivert lidelse, for å tjuvlåne et begrep av Karin Sveen, forutsettes gjerne fire fenomener:
For det første: Et sårbart sinn, som Albert Dadas. Lidelsen har karakter av å unnslippe noe. Dadas gjorde oppbrudd fra sitt småborgerlige liv og misfornøyde kone og var "skyldfri" fordi han var syk og husket ingen ting.
For det andre: En kulturell nisje. Det må passe. Dadas vandret i en tid hvor nettopp turismen begynte å blomstre, for langt flere enn de mest rike. Reisen ble også sentral i litteraturen, en flukt og en drøm. Den lyriske modernismen, som hos Baudelaire og Rimbaud, beskrev rastløsheten og romantiserte det å dra vekk.
For det tredje: Leger som jakter på pasienter. Filosofen Michel Foucault skrev om 1800-tallets utbredelse av hysteri hos kvinner at det var et gjensidig forhold mellom legene og kvinnene. Kvinnene var hysteriske, men de ble også hysterisert av legestanden. Én mann lager slett ingen epidemi. Men hva hadde hysteriene vært uten den store Pariserlegen Jean Martin Charcot? Hans tirsdagsforelesninger på La Salpétrière, med dramatiske fremvisninger av hysteriske kramper og hypnotisk transe, ble en attraksjon for turister og journalister. Charcot leste også om Dadas og beskrev selv senere flere slike pasienter.
Til sist: Et villig språk. Hva hadde det blitt av dromomanien uten artiklene, seminarene og kongressene? Dette er noe å tenke på i Internettets tid hvor nye fortellinger om symptomer og kurer blir spredd med elektronisk begeistring.
TILBAKE TIL UTBRENTHETEN. Hvor mye av smitten sitter i språket om lidelsen? Og i hvem som bærer lidelsen? Ifølge den svenske medisinske historikeren Karin Johannisson bestemmes sykdommers status på den massemediale scenen av hvem som bærer dem. Først var dette legers og presters plage. Nå får vi mange rapporter om ny-slitne innenfor bransjer som medier, reklame og IT. Hva skjer når dette blir allemannseie?
Og hva skjer med navnets verdighet den dagen vi leger virkelig tar fatt i fenomenet og kanskje lager psykiatriske diagnoser ut av det. Kanskje det da oppstår behov for atter nye navn og beskrivelser. Utmattelsen skifter navn. Men uansett: utmattelse er det, og vi trenger gode navn å beskytte oss bak. Det er jo litt vilt der ute.
FINN SKÅRDERUD er psykiater. Hans siste bøker er Uro (1998), Federico Fellini (1999) og Sterk/svak. Håndboken om spiseforstyrrelser (2000). |
|
