|
Stendhals
grønne briller
Av Finn Skårderud
Den
forelskete er en tragisk og komisk figur.
I 1818 forelsket Stendhal seg i en milanesisk adelsdame. Hun ville ikke vite av ham.
Men han ga seg ikke. Han
trakk i forkledning og forfulgte henne.
Forkledningen var et par grønne briller.
Volterra
hørte desidert ikke til mine foretrukne toscanske byer. Det er en blek by, høyt og isolert i landskapet som kalles
Maremma. Kanskje mitt
forbehold skyldtes dens militære preg.
I århundrer har den forsøkt å lukke seg mot erobring
utenfra. Eller
kanskje det var mer banalt: Forrige gang jeg var her, var jeg syk.
Men
det var lunsjtid og det passet å stoppe.
Man bør ha en viss tillit til sin egen hjerne.
Det var åpenbart at min hjerne anstrengte seg for å
muntre meg opp. Mens
jeg ventet på maten, kom en sysselsettende tanke: Var det ikke
her Stendhal bar grønne briller?
Den nærmeste timen, sammen med trøffelpasta, forsøkte
jeg å hente frem hva jeg husket fra hans liv i Italia.
Det var en tid hvor jeg svært ivrig hadde lest om og av
Stendhal. Den franske
forfatteren Henri Marie Beyle, som bedrev litterært maskespill
med en rekke pseudonymer, hvorav Stendhal er det mest kjente, tok
en dag i juni 1819 på seg grønne briller i Volterra for å unngå
å vekke oppmerksomhet.
Det gikk selvfølgelig galt.
I avvist posisjon gjør de fleste av oss tåpeligheter.
Men grønne briller i 1819 måtte garantere en fadese.
I slike situasjoner er forelskelsens slektskap med sykdom
helt åpenbar.
Vel
tilbake fant jeg bekreftelse i mine to Stendhal-biografier, en
engelskspråklig av Jonathan Keates og en av danske Eric
Danielsen. Den lubne
franskmannen, trettifem år gammel den gang, hadde vært
uforsiktig nok til å forelske seg i Méthilde Visconti Dembowski.
Aldri før og aldri senere erfarte han en slik besatt kjærlighet.
Den Méthilde som trer fram fra kildene, er en stolt og sårbar
skikkelse. Hun hadde
to sønner med en polsk offiser.
Han var en bølle, en sjalu og brutal ektemann.
Hun krevde skilsmisse.
Dette var en modig handling.
Hadde hun i stedet tatt seg en elsker, kunne hun ha beholdt
sin plass i Milanos sosietet.
Med sin skilsmisse ble hun offer for ondsinnet sladder, og
sønnene ble tatt fra henne. De ble plassert på en internatskole i Volterra.
Méthilde
var en vakker og kultivert kvinne, som allerede ved første møte
gjorde et overveldende inntrykk på Stendhal.
Men dette ble nok forsterket av hennes situasjon.
Stendhal hadde en særlig sympati for kvinner som ble
plaget av sine menn og det mannsdominerte samfunn.
I sitt store feministiske verk ”Det annet kjønn” har
Simone de Beauvoir et takknemlig avsnitt om den
fremskrittsvennlige forfatteren.
I
Méthilde hadde han en tragisk heltinne til sin private erotiske
komedie. Men
dramaturgien sviktet. Hans
kjærlighet ble aldri gjengjeldt.
Han fikk ikke særlig annen oppmuntring enn det håp han
selv konstruerte: Kanskje hun elsker meg, men å vise det strider
mot hennes nye rolle som en frigjort kvinne.
I selvbiografien skriver han: ”Méthilde fylte hele mitt
liv fra 1818 til 1824. Jeg er ikke kurert ennå.
Elsket hun meg?” Besettelsen
tæret på hans helse, både kroppslig og sjelelig. En mann i en slik situasjon vurderer naturlig nok å sette
seg en kule for pannen. Men
selvironisk kommenterer han at han avstår dels på grunn av
nysgjerrigheten for den politiske situasjonen, og dels av frykt
for å komme til skade. Han
etterlater seg skriblerier i de bøker han leser, gjerne på
engelsk: ”Very in love and very melancholy.”
I
Méthildes liv ble nok Stendhal aldri mer enn en bifigur og en
plageånd.
Hun
dro på besøk til sine sønner i Volterra.
Han orket ikke å vente på hennes retur.
Så begikk han altså den quijotske handling å forfølge
henne over store deler av Italia i håp om et lite møte.
Helt og tosk. Hun
oppdaget ham, ved den østlige byporten Porta a Selci under
festningen. Han
fomlet med de grønne brillene, og forsøkte å kaste seg inn i
konversasjon med en som tilfeldig var der.
Så stakk han av, til den andre delen av byen til vollene
med utsikt mot havet.
Måltidet
i Volterra smakte utmerket denne gangen.
Trøfler er en åpenbaring, og det ene glasset med Brunello
bekreftet min tese om at jeg er født med minus null komma fem i
promille. Ting falt på
plass. Jeg var villig
til å revurdere hele byen. Den
har for eksempel det beste museet om etruskerne.
Og utsikten er flott.
I en slik stemning var det lett å bli høystemt også om
Stendhal. Jeg tok en
beslutning på hans vegne: Scenen med de grønne brillene er en
ur-scene. Etter dette
er han forandret. Det
er en ur-scene for mye av det som særpreger forfatterskapet ”Stendhal”.
Det
gjelder generelt hans opptatthet av emosjonelle anliggender.
Stendhal ble en gang spurt om sitt yrke.
Han svarte: ”iakttaker av menneskehjertet”.
(Spørreren tenkte da at han var politimann.)
Det gjelder konkret hans store verk om kjærligheten, ”De
l’Amour” (”Om kjærligheten”).
Etter gjentatte bønner ble han etter fadesen i Volterra
tillatt å komme i Méthildes salong.
Men bare hver fjortende dag.
Og forutsetningen var at han aldri snakket om kjærligheten.
Hvordan snakker man om kjærligheten når man ikke får lov
til å snakke om kjærligheten?
Han
bygde sin eksistens omkring disse besøkene.
Dagene før møtene brukte han til å gruble over hva han
skulle si, dagene etter til å angre over hva han hadde sagt, og
til å forsøke å tolke hennes sparsomme reaksjoner. Fortsatt ingen suksess.
I stedet utagerte han i litteratur.
Méthilde ble hans negative muse.
Han
tok fatt på ”Le Roman de Méthilde”. Den klarte han ikke. Kanskje
han trengte mer distanse. Han
fikk ideen til å gå løs på temaet kjærlighet ”med hele
vitenskapens surhet”. Han
ville anvende avhandlingens språk, for så å smugle inn
personlige bekjennelser. Det
er oppskriften på stor essayistikk.
Først planla Stendhal at det skulle være en tynn
brosjyre. Den skulle
publiseres på egen kostnad i noen hundretalls eksemplarer.
Planen var at ett av eksemplarene skulle ende hos Méthilde.
Dokumentet skulle overbevise henne om alvoret og edelheten
i hans følelser, og hun skulle ta ham til nåde.
Dagen han fikk denne ideen, erklærte han som ”Day of
genius”.
Skrivegleden
tok overhånd. Ett av
verdenslitteraturens store verk ble fullført i 1822.
Dobbeltheten er fundamental i Stendhals syn på kjærligheten.
Det er ekstase og pine, grenseløs selvopptatthet og
altruisme. ”Jeg har
sagt det igjen og igjen: kjærligheten hos et menneske som elsker
mye, frydes og gyser ved alt den forestiller seg.”
Det er i denne boken Stendhal presenterer sitt berømte
symbol for kjærlighetsfølelsen, krystalliseringen.
Fra sitt soldatliv husket han saltgruvene i Salzburg.
En gren kastes ned i dypet.
Et par måneder senere blir den tatt opp igjen med
glinsende saltkrystaller. Slik
beskriver han den elskendes evne til å se stadig nye
fullkommenheter hos den elskede.
Forelskelsen ligner kanskje på sykdom.
Men det er underlig form for sykdom.
Den gjør både syk og frisk.
Den er en stor sjenerøsitet.
Man er rede til å elske alt ved den andre, inkludert tåpeligheter,
innvoller og foreldre.
Stendhal leste korrektur med tårer
i øynene. ”De
l’Amour” ble hans favoritt blant alle hans verker.
Umiddelbart var den ingen bestselger.
Mellom 1822 og 1833 ble det solgt sytten eksemplarer.
Deler av opplaget ble brukt som ballast på et skip.
Hans forlegger kommenterte syrlig at ”man kunne fristes
til å kalle den en hellig bok, fordi intet menneske tør å røre
ved den.” Kritikken
var bedre enn salget. Dette
gjaldt også i Paris Monthly Review, som holdt det engelske
publikum à jour med fransk litteratur.
Anmeldelsen ble skrevet av Stendhal selv, under et av hans
andre synonymer.
Stendhal
som fomler med sine grønne briller i Volterra er et trist og
vakkert bilde. Avvisning
er en smertefull erfaring. ”De
l’Amour” er en bok om skrekk.
Man kan ikke bli stående i avvisningen for lenge.
Fraværet må organiseres.
Å sette språket i gang er én bevegelse for å holde ut,
og for å gjøre om slike erfaringer.
Det negative er en skapende kraft. |
