Dagbladet Magasinet:
"SPOR"
02.11.2001
SOM EN HUND
Finn Skårderud
Vi roter med ordene. Nei er et positivt ord. Det er ja til tydelighet. Og ja betyr selvutslettelse.
HUNDEN HADDE SETT YNKELIG PÅ HAM da den ble bundet utenfor. Hun kunne ikke huske å ha sett ham før. Han, derimot, hevdet at de kjente hverandre. Han løy sikkert, men hun skammet seg over å huske dårlig. De sto i treg kø på et jålete bakeri. Jåleri tar tid, og han kunne folde seg ut. Han beskrev sitt vanskelige liv, sin ensomhet og at han ikke hadde noen til å passe hunden sin når han snart dro på ferie.
Han snakker, og det skjer noe med henne. Det er vanskelig å vite hva det er. Hun tror ikke hun liker ham, men hun merker at hun smiler. Hun burde si nei, men hører ja. Det ender med at hun tilbyr seg å passe hunden hans i de ti dagene. Hun skulle selv bort to dager, og hadde mer enn store nok problemer med barnevakt.
- Denne gangen ble det ei bikkje, sa hun. Jeg kunne like gjerne ha endt med å la meg bli knullet av ham. Og jeg hadde mislikt det og sagt at det var fint. Eller lånt ham pengene jeg ikke har. Dette er ikke første gang.
Det var en irsk setter.
IRSKE SETTERE FÅR MEG TIL Å TENKE PÅ OTTILIE. Ottilie er en annen kvinne. Hun er en romanfigur. Hun er så full av forsakelse at hun dør av det. Ottilie overdriver og blir et ekstremcase. Det er romanfigurers privilegium å overdrive helt inn i døden. Med sine overdrivelser blir hun et studium i tilpasningens psykologi. Vi er mange som ligner litt på henne. Og det er ikke tilpasning som dyd, men som skavank. Det er om vanskelighetene med å ikke gi etter. Velviljen er en indre tvang.
Jeg kjenner Ottilie fra Goethes "Valgslektskapene". "… det er jo min beste bok," sa forfatteren om sin roman fra 1809. Det er beretningen om den foreldreløse og nå unge kvinnen Ottilie som har blitt adoptert av baronen og baronessen. Av takknemlighet og skyld pålegger hun seg selv strenge regler om ytelse og underdanighet. Hun vil at de skal like henne. Blant de flinke, er hun best.
Å være adelig er en kostbar form for dagdriveri. Hennes velgjørere kjeder seg. De prøver å fordype seg i parkanleggene. Men man kan ikke fylle hele liv med blomsterbed. Det oppstår behov for kjærlighetsintriger. Og med sitt forhold til baronen påfører Ottilie seg ny og stor skyld. Hun trer inn i intens bot og forsakelse. Hun slutter å spise og snakke. Og dør.
SELVESTE URSCENEN I ROMANEN, og den mest hjerteskjærende, er hvor Ottilie skal gjøre et kopieringsarbeid for sin elskede baron. Hun skal skrive av hans tekster. I løpet av arbeidet blir hans håndsskrift også til hennes. "For Guds skyld," ropte han, "hva er dette? Det er jo min håndskrift!" Uten å ville det, går hun opp i ham. I det intime rommet går hun opp i ham og utsletter seg selv.
Og jeg tenker på henne som i ti dager passer en irsk setter og må avlyse sin egen reise. Setteren sitrer fra morgen til kvelden. Den er satt sammen av nerver, uro og meget stor forventning. Den tigger. Straks den har lagt seg, reiser den seg igjen, og når man ikke er rasende på den, synes man synd på den. Den ser ut som om den er villig til alt, om den får omsorg. I det intime rommet, hvor man står ansikt til ansikt, blir nei'et til et ja. Og det er et ja som er ødeleggende. Som en hund.
Kan vi forstå det? Ikke hunden, men det hundske ja'et. For mange er det en uaktuell problemstiling. Verden er jo full av sure mennesker og egennyttige drittsekker som sier nei hele tiden. Men for de andre: Hva skjer i møtet med to eller flere? Man er den første til å melde seg til ubehagelige oppgaver. "Jeg kan godt ta det."
Det er selvfølgelig mange muligheter. En handler om selvverdet. Jeg er ikke god nok; jeg fortjener ikke. La meg derfor forsake. Kall det gjerne bot, eller skam og skyld.
En annen versjon legger mer vekt på identifikasjonen med den andre. Ved å si nei, opplever man å avvise den andre. Avvisningen kjenner man selv, og man orker ikke å utsette den andre for en slik smerte. At ja er et dumt svar, må vike for avvisningens følelsesmessige kraft.
DET FALSKE SELVET. Til den tredje fortolkningen låner jeg fra en av mine helter, barnelegen og psykoanalytikeren Winnicott. Han utviklet begrepet det falske selvet. Enhver teoretisk modell er en forenkling, og hans forenkling var omtrent slik: Et lite barn har et urbehov for å bli sett og tatt alvorlig "slik det til enhver tid er". Når det ikke skjer, er det risiko for at det begynner å strekke seg etter anerkjennelsen og oppmerksomheten. De søker tilpasningen. Normen og idealene er et sted å søke trygghet. Med det falske selvet sikter Winnicott til at man i tilpasningen beveger seg vekk fra seg selv og mot en som-om-personlighet. Det sanne selvet blir ikke levd.
Et slikt selvtap er i seg selv verken sunt eller sykt. Det er for mange et livsvilkår og en taktikk for å overleve og reparere. Det dreier seg om å tilfredsstille et behov. Det er måten å tilfredsstille behovene på som avgjør graden av helbred. En streben mot normalitet og prestasjon kan bli så voldsom at den blir avvikende. Et selv som ikke blir levd, kan etterlate sterke følelser av tomhet og meningsløshet. Da er det normalitetens psykopatologi.
Hva skjer i møtet? Tilpasningen er ikke noe man gjør; det er noe man er. Det er som å skulle spille piano. Barnet spiller både på de hvite og svarte tangentene. Det lærer så at det bare kan spille på de hvite. Etter en stund finnes ikke lenger de svarte.
VI LO AV DEN IRSKE SETTEREN, som vi kalte Winnicott. Eller Ottilie. Humor er en egnet inngang til selvinnsikt.
- Først hatet jeg den, det vil si meg selv. Så ble jeg glad i den. Vi lignet på hverandre. Har du sett hvordan en hund kan skamme seg? Akkurat som et menneske.
- Og neste gang?
- Jeg tror det må bli en ulv.
FINN SKÅRDERUD er psykiater. Hans siste bøker er Uro (1998), Federico Fellini (1999) og Sterk/svak. Håndboken om spiseforstyrrelser (2000).
|
|
