Dagbladet Magasinet
"SPOR"
16.03.2002
SØNNENE
Finn Skårderud
Det skjer en gradvis femininisering av hverdagen. Det høymoderne livet passer best for jenter.
DET ER GRUNN TIL EN VISS BEKYMRING FOR SØNNENE. Jeg ble minnet om dette da jeg nylig leste den norske forfatteren Nikolaj Frobenius' siste roman. Frobenius er en av våre riktig gode fortellere, med en fin følsomhet for livets grenseboere. I Andre steder skriver han om to sønner. De er halvbrødre. Begge er dårlig skrudd sammen, men det var særlig den ene, som satte meg i gang. I bokens første halvdel får vi et portrett av en ung mann som vil vekk i verden. Han sklir. Han flyter. Og han mangler et språk om sine egne erfaringer.
DET HOPER SEG OPP FOR HAM HER HJEMME. Det har noe med far å gjøre, også mor. "Forsøkene viklet seg ut i ingenting. Tankene klarte ikke å samle seg om noe. Ingen konsentrasjon. Alt var splittet opp i løse deler. Jeg drømte om partikler."
Han legger ut på en reise. Han skal ingen steder. Hans ambisjon er å ikke ha ambisjoner. Reisen er bare en stor omvei. Han orker ikke nær kontakt med mennesker. Hans reise skiller seg fra tidligere reiser i litteraturen. De har vært dannelsesreiser. Man drar, kommer tilbake og er blitt noe mer. Denne sønnen legger ut på en anti-dannelses reise. Han drar og vil bli noe mindre. Han vil gjøre seg nummen. Livet er for fullt av følelser. Han blir følelsesløs i fingrene.
Hans reise er også radikalt annerledes enn litteraturens eksistensielle prosjekter. Hovedpersonen i Hamsuns Sult setter hele sin identitet på spill i et drama om enten-eller. Han tar store sjanser. Han sulter, selv om det finnes mat. Sønnen i Andre steder tar ikke sjanser. Han vil sove.
DE SKLIR. DE FLYTER. Vi kjenner dem igjen. Eller gjør vi det? Vi aner at de er der. Min yrkesgruppe kan ikke si at vi kjenner dem godt fra behandlingskontorene. Dit kommer flere jenter og kvinner. Mange jenter sier ifra, og blir belønnet for det. Disse guttene sier ikke fra. De er utydelige. De sier at alt er greit, og så er det ikke det. Og så sklir de videre.
For å være riktig dramatisk, foreldre må ha meg unnskyldt: Kanskje vi finner noen av dem i selvmordsstatistikken. Forekomsten av selvmord gikk forsiktig, men løfterikt nedover i Norge. I 1999 kom det så en oppgang. Denne oppgangen skyldes i helhet menn i alderen 20-29 år.
De sier ikke ifra. Og det er en viktig del av problemet. Det er noe med at de mangler et språk som er godt nok. Eller kanskje det er noe med at vi mangler et språk for deres språk.
SELVFØLGELIG ER DET MASKULINE TRUET. Gutter og menn hadde tidligere sine åpenbare arenaer. I løpet av kort tid har kvinner inntatt flere av disse. Kvinner blir både direktører og jagerpiloter. Det har lenge vært slik at jentene får de beste karakterene i grunnskolen. Men i en stille revolusjon det siste tiåret har de også tatt over universiteter og høgskoler. De er i flertall. Dette endrer kulturen. Det finnes så vel folkelige som vitenskapelige beskrivelser av at det feminine hevder seg langt bedre når det gjelder sosial og kommunikativ kompetanse.
Det gir mindre spillerom for det tradisjonelle maskuline. Guttene taper terreng. Den tradisjonelle maskuliniteten er den tause mannen som handler. Industrisamfunnet bekreftet et slikt bilde. Det handlet om produktiv kraft. Han var en forsørger og beskytter. Nå blir han utydelig, i likhet med denne kulturen. Og han risikerer å bli karikert som latterlig og hjelpeløs. En del alternative ruter er også forsvunnet. Man dro til sjøs og ble bråsosialisert inn i en voksenverden. Man drar ikke lenger til sjøs. Mange av jentene har allerede dratt, mens flere av guttene ikke kommer lenger enn videokiosken.
Hva skal han imponere med? Noen velger mer av det samme. Mer kraft. Helsestudioet er et sted hvor man kan forsøke å bygge i ytre prakt det man mangler i indre selvrespekt. Han gjør seg selv til et objekt, slik vi kjenner til fra kvinners liv. Jo større mann, desto mer minner han oss om damenes historie.
Den vikende mannligheten kan bli til en monstrøs "hypermaskulinitet" i kriminelle miljøer. En truet maskulinitet kommer til uttrykk som truende.
Eller de sklir. "Jeg lekte med tanken på at jeg ikke hadde noen hukommelse og likte ideen om å være fullstendig blank og uten kontakt med verden."
MEN DET STIKKER DYPERE ENN SKOLEFLINKE JENTER. Å være moderne stiller store krav til den indre psykologien. Vi må reflektere over hvem vi er, hva vi vil velge og hvem vi vil bli. En slik selvrefleksiv prosess kan kalles en psykologisering av hverdagslivet. Det psykologiske mennesket er årvåkent overfor hva som beveger seg i det, følsomt og selvsentrert. Det moderne krever og belønner kompetanse i "å snakke om det". Følelser blir viktige i seg selv og som kommunikasjonsmidler. Tausheten blir suspekt. Kanskje mannen stiller med handicap, og denne homo psychologicus er mest dame.
Dette er kanskje fordomsfullt tenkt og skrevet. Kanskje det er ganske presist. I rollen som parterapeut har jeg enkelte ganger følt at det er noe som ikke stemmer. Vi er tre. Hun og jeg er opptatt av å snakke om det. Han skulle gjerne ha vært et annet sted. Er den terapeutiske retorikken mest på kvinnelige premisser? Er vi to mot en? Jeg har vurdert om jeg skal betrakte meg som en sviker av eget kjønn. Jeg nekter å gi slipp på troen på gode samtaler som forandrende og helende. Men er samtalene gode nok? Hvordan fremme et språk som bedre ivaretar begges premisser?
HVA ER NYE MASKULINE ERFARINGER? Vi står foran viktige diskusjoner. Kvinnebevegelsen drev frem en årvåkenhet for den kvinnelige erfaringen. Vi har lært nyttige kunnskaper om hva det er å være et kvinnekjønnet subjekt og objekt. Skygger kunnskapen om henne for kunnskapen om ham? Vi vet mye om belastningene på den fysisk og symbolsk åpne kvinnekroppen. Men gutter har også kropper. Etter hvert har vi lært oss å se hennes plager. Men vet vi hva vi skal se etter hos ham? Guttekroppen er også åpen, men kanskje på en mer lukket måte.
JEG VENDER TILBAKE TIL ROMANEN. Sønnen sklir. Men så konstaterer jeg at det er en jeg-roman. Forfatteren forsøker å gi et eget språk til den som har manglet et språk som var godt nok. Det er oppmuntrende, tenker jeg, når vi skal sette navn på nye maskuline erfaringer.
Jeg vet at sønnene vil oppta oss og meg langt mer.
FINN SKÅRDERUD er psykiater. Hans siste bøker er Uro (1998), Federico Fellini (1999) og Sterk/svak. Håndboken om spiseforstyrrelser (2000).
|
|
