Dagbladet Magasinet
"SPOR"
SKRUMP-SELVET
Finn Skårderud
Et kjent utsagn: "Det ble for mye for meg." Hva gjør man da?
JEG HAR FUNNET ET LITTERÆRT SPOR. Jeg tror det er et nyttig spor for bedre å forstå hvem vi er. I roman etter roman møter jeg unge menn som synes at det er for mye for dem. Hva gjør de med det? De foretar skrumpbevegelsen. De stikker. De er gudløse munker som trekker seg tilbake til sine celler. Og cellen er dem selv. De anstrenger seg for å tømme sine hoder, for å glemme. Selvforglemmelse er ingen enkel handling. Da hjelper det å kaste på blink, lytte til vannkranen som drypper, slutte å spise og ellers slutte med det meste. Og de sover mye.
DET ER SELVFØLGELIG EN FREKK OVERFLADISKHET å skulle få forskjellige forfattere med forskjellige litterære prosjekter til å passe inn i min grove analyse. Jeg gjør det likevel. De skriver om retretten som overlevelseskunst. Jeg tenker selvfølgelig på Erlend Loe og hans Naiv. Super. Men allerede tretti år tidligere ga franske Georges Perec oss boken om sin flyktekunstner, nylig oversatt til dansk som "En mand der sover". Den er et mesterverk om forsøkene på å glemme - og å glemme at man har glemt. Den tragiske hovedpersonen melder seg ut av alt, og gjør hybelen til universets sentrum. Han gjør de samme tingene om igjen og om igjen. Gjentagelsen er beskyttelsen mot alle de tilfeldighetene som utgjør livet. Med tomme ritualer forsøker han å hypnotisere seg selv i svime. Tomheten blir botemidlet mot hans svimlende tomhetsfølelse.
EN ANNEN FLYTTER OPP I BADEKARET. Det skjer i brakdebuten til den franske litterære yndlingen Jean-Philippe Toussant. På badet kom i 1985. Hovedpersonen her gjør badekaret til refleksjonens og roens siste skanse. Han gjemmer seg også på et hotellrom i Venezia. Her fordyper han seg i pilkast, på samme vis som det kastes ball og bankes på BRIO bankebrett hos Loe. Han søker noe å sikte mot, noe tydelig og avgrenset.
Og jeg kunne tatt med flere av Paul Austers romaner. Skikkelser med usikker identitet kaster seg inn i totale selvforglemmende prosjekter.
DE HAR ALLE MISTET OVERSIKTEN. Og de forsøker å vinne den tilbake ved å skaffe seg mindre å ha oversikt over. De opplever uorden og søker desperat orden. Som samtidslitteratur kan dette kalles beskrivelser av det overbelastede selvet. Mange strever med beslektede problemer, med en opplevelse av en mangel i forhold til de sammensatte liv vi forventes å leve. At det kjennes som for mye, handler kanskje om at det moderne livet simpelthen er for mye, eller at man selv har for liten kapasitet til å favne det hele.
Bøkene viser samspillet mellom det overfylte og det tømte. Vi risikerer å bli overstimulert av forhold, informasjon og muligheter, og i en slik tilstand kan vi miste forholdet til oss selv. En strategi er altså å redusere, å slutte, å avvikle, å kvitte seg med og å rense, en asketisk bevegelse. Nei'et er et aktivt ja til et liv med grenser. Disse litterære figurene er eksistensielle slankere. Som slankere flest føres det både hos Perec og Loe regnskap. Perecs asket er tjuefem år, har tjueni tenner, tre skjorter og åtte strømper. Å føre lister kan gi illusjonen om orden.
En annen strategi er å ty til kroppen. I kroppens monotone bevegelser vugger de seg selv til ro. I den konkrete kroppen kan man forsøke å unnslippe det utydelige og abstrakte. Hos Loe er det liksom litt zen over dette: "Hvis jeg banker tilstrekkelig lenge, vil jeg kanskje oppnå en følelse av mening på så vel globalt som personlig plan."
ER DE TAFATTE TYPER? Kanskje. Er det livsfeighet? Eller er det påkrevet beskyttelse? I psykologisk ordbruk er det snakk om regresjon. Regresjon er et ord som raskt gir negative assosiasjoner, til det primitive, barnslige, asosiale, feige osv. Det er mye med rette. Men regresjon trenger slett ikke være et negativt ord. "Regresjon i jeg'ets tjeneste" er et etablert psykoanalytisk begrep. Å leke på gulvet med barna er et eksempel. Orgasme er et annet. Regresjonen oppfattes som en viktig bestanddel av den kunstneriske kreativiteten, med tilgang til egne "primitive" sider.
Skikkelsene i disse romanene søker seg mot et nullpunkt. Spørsmålet er hva som skjer ved nullpunktet; om de nuller seg selv ut, eller om det er snakk om en ny start. I Paul Austers New York-trilogien går skikkelsene i oppløsning. Toussants antihelt forlater badekaret, og det hele kan betraktes som et filosofisk eksperiment, om erkjennelse. Hos Loe er det kanskje ikke så mye snakk om dyp selverkjennelse hos den navnløse bankeren, men det er like fullt en helende bevegelse. Skrittet bakover gjør at han kan gå frem på tryggere vis.
TIME OUT OG DROP OUT. Slike beskrivelser er litterære bevis for at i en åpen og kompleks kultur som vår, vil vi bli godt kjent med retretten som reaksjon. Den kan ha mange problematiske navn, som utbrenthet, anoreksi eller rus. Når det blir for grenseløst, må grenser settes med dødsens alvor.
Jeg tror denne litteraturen kan stimulere oss til klokere betraktninger om regresjonens mangfold. Den er et normalfenomen, som kan overdrives. Hvilke retretter er nyttige og nødvendige? Hvilke skaper bare flere problemer? God tilbaketrekning kan kalles pause eller ferie. Dårlig tilbaketrekning heter ofte psykiatri.
FLERE AV TEKSTENE ER MORSOMME. Men desperasjonen bak munterheten er påtrengende. Kanskje dette er den senmoderne versjonen av melankolilitteraturen. Den stiger opp fra det ensomme badekaret.
FINN SKÅRDERUD er psykiater. Hans siste bøker er Uro (1998), Federico Fellini (1999) og Sterk/svak. Håndboken om spiseforstyrrelser (2000).
Foto: Hva med noe så enkelt som et foto av et ensomt badekar på føtter.
Tekst: Er badekaret tankens og roens siste skanse?
|
|
