|
REISE
MED TRE BØKER
Vietnam
Finn
Skårderud
(Ho
Chi Minh-byen, VIETNAM). Er
man i humør til slikt, kan man følge guideboken, eller Carsten
Jensen, og innlede et besøk i byen som tidligere ble kalt Saigon,
med et besøk på baren Apocalypse Nå og bestille drinken B 52.
Da er det krig. Denne skrekkelige blandingen av Kahlua, Grand
Marnier og Baileys forsøker å etterligne effekten av de
amerikanske bombeflyene som drepte landet og folket.
Men man må ikke. Det finnes en mykere tilnærming. Man kan
begynne forsiktig på takterrassen på Rex Hotel. Derfra kan man
gradvis ta inn byen ovenfra. Med nese, øyne og ører. Franske
koloniarkitekter forsøkte i sin tid å kopiere sitt Paris i Østen.
Men Ho Chi Minh-byens etterligning av Champs Elysees er ikke
lenger brukbar som aveny for spaserende romanser. Er jeg kommet
til larmen og vreden? Umiddelbart virker det overveldende. Men man
venner seg raskt til lyden.
Det som først er støy, blir med velvilje til hornmusikk fra alle
honda-oms, de utallige små motorsyklene. Etter forberedelsene på
taket er det å kaste seg ut i den tropiske varmen på gateplan.
Det er en liten fest hver gang; å bevege seg fra luftkondisjonert
kjølighet og ut i varm lykke - i varmens rus tenkes varmere
tanker - og å gå inn igjen å bli brått edru igjen og å
fortsette kalde tanker.
Mange vil selge mye. Det var uventet å se at så mange ville
selge bøker. Bøker og bøker? Noen slu djevler stjeler eller kjøper
ett eksemplar av en bok, for så å mangfoldiggjøre denne i
kopimaskinen. Gateselgerne solgte ikke bøker, men lefsete
tyvkopier. Forfatternes faglige rettigheter er åpenbart lite tatt
vare på i den
sosialistiske staten Vietnam. Og det var de samme titlene som gikk
igjen. Etter aller første spasertur vendte jeg tilbake med tre
piratbøker. Jeg trakk meg så tilbake til oversikten og bassenget
på takterrassen og begynte med den første.
***
*** ***
Marguerite
Duras' "Elskeren" er en selvbiografisk roman om
oppveksten i denne byen. Det er en ubarmhjertig ren studie av kjærlighet
i forvridde former. Fortelleren er en fransk skolepike på femten
år som møter en kinesisk rikmannssønn på fergen på
Mekong-elven. Han fører henne inn i erotikken. Forholdet blir en
skandale i kolonien. Omkring de to elskende herjer ødeleggende
familier og kolonialismens rasekonflikter. Den unge elskeren fra
den kinesiske bydelen Cholon er besatt inntil fortapelse av den
unge pikens kropp.
Hun er fransk, men han hevder at hennes oppvekst her har gitt
henne en indokinesisk kropp. Hun er tynn. Han sier at sammenlignet
med hennes hud har de franske kvinnene hard, neste ru hud. Han
sier også at den magre kosten i tropene, fisken og frukten, også
spiller en rolle. Og også bomulls- og silkestoffene som klærne
er laget av, klærne som alltid er vide, ut fra kroppen som er
fri, naken.
Kroppenes og tropenes varme i teksten blander seg med kroppenes og
tropenes varme under lesingen. Mens jeg leser på takterrassen,
ligger jeg blant europeiske og amerikanske kropper. De er
avkledde. De skal brunes. Nede på gaten ble jeg overrasket over
hvor tildekkede så mange av de vietnamesiske kvinnene var. De
hadde bind for munnen, og caps og myke hatter var trukket langt
ned i pannen til de dekket solbrillene. De var tildekket som en
bygeriljahær.
Men hvilken krig blir utkjempet nå? Munnbindet kunne jeg tolke
som beskyttelse mot forurenset byluft. Men de lange hanskene? De
bar hansker av tøy som strakk seg til langt opp på overarmen.
Jeg måtte spørre, og fikk raskt svar.
Skjønnhetens gerilja dekket seg til for solen. De ville være
hvite. Deres kropper skulle blekes. Seks etasjer over lå de hvite
og ville bli brune. Det er forfengelighetens ironi.
***
*** ***
Graham Greene spiste hos naboen. Rex Hotel fantes ikke på hans
tid. Han trakk til Hotel Continental. Duras skriver om Saigon på
trettitallet. Briten Greene skriver om byen på femtitallet.
Romanen "The Quiet American" fra 1953 er blitt kalt
profetisk med sin beskrivelse av hvordan amerikanerne ville
erstatte franskmennene som herrefolk og krigfører mot
revolusjonslederen Ho Chi Minh. Den stillferdige
amerikaneren var blant de aller første som kom. I romanen er han
like naiv som han er handlekraftig. Naivitet og handlekraft er en
livsfarlig blanding. De som kom etter ham, var ikke stillferdige.
Som i flere andre romaner lager Greene et krimplot. Han lager en
konflikt mellom den naive amerikaneren og en eldre, ganske så
slitt, men klarsynt britisk journalist. Den tidligere journalisten
Greene velger å kverke amerikaneren
allerede på bokens første side. Og derfra skal vi undres over om
mordet var mest politisk eller mest erotisk. Det er dobbelt effekt
å lese denne romanen og samtidig følge dens reiserute omkring i
landet. Her skrev han et bombeattentat, her en bakrus, og her
danset de. Den litterære fantasien blir en geografisk
virkelighet.
Påfallende mange har åpenbart tenkt det samme. Gatesalget av bøker
må være en suksess. På kaféer, busser og flyplasser sitter
lesende med sin blasse og grønne kopi av Penguin-utgaven av
Graham Greene. Mange av dem er amerikanere. I aprildagene for 25
år siden flyktet de siste amerikanerne med helikoptre fra den
amerikanske ambassadens tak. Nå er de tilbake. Mange er
"bare" turister. Men jeg møtte også mange
krigsveteraner. De viste frem gamle blinker til sine koner. Jeg
lurte på hva de tenkte. Men jeg våget ikke å spørre. Jeg
fryktet vel ikke svarene; men at det av og til er for enkelt å være
skandinav og rettskaffen. Det er lett å ha rett når man slipper
å velge.
Ved siden av meg på en buss fra Hue satt en skallet cowboy med
promille og hvit hestehale. Han hadde vært på guidet tur i
kratrene i DMZ, den såkalte demilitariserte sonen midt i landet.
Så oppdaget vi at vi satt og leste samme bok. En litt komisk
situasjon, men også en gratis fortrolighet. Og da ville jeg høre
hvordan de ble tatt imot av vietnameserne.
"Hjertelig! - Og jeg tror de virkelig mener det."
"Forstår
du hvorfor?"
"Nei?
- Vi hadde ikke gjort det slik. Vi hadde først hatet
noen hundre år."
***
*** ***
Det heter så fint at man vokser på å reise. Ved ankomsten til
Vietnam vokste jeg fra L til XXL. I skredderbyen Hoi An syr de små
størrelser. Hoi An ligger en halv times biltur fra Da Nang i det
sentrale Vietnam. Denne lille byen er blitt utropt til det
pittoreske stedet turister bør innom. Ryggsekkfolket og tilhørende
Internett-kaféer har allerede okkupert en av gatene.
Etter å ha blitt trett av å få sydd silkeditt og silkedatt,
leide jeg en båtfører og hans langsomme båt. Vi brukte halve
dagen oppover Thu Bon elven, og den andre halve nedover igjen. Båtføreren
sa ingen ting. Men han smilte hele dagen. Han manglet en halv arm.
Jeg tok fatt på den tredje boken i gateselgernes utvalg. Lesingen
ble avbrutt av besøk i landsbyene langs elven. I én var de båtbyggere,
i en annen pottemakere, i en tredje møbelsnekkere og i den fjerde
laget de teglsten. En slik orden er tilfredsstillende.
Det ble en dramatisk båttur, rent litterært. La det være helt
klart: Vietnameseren Bao Ninhs "The Sorrow of War" er en
av de absolutt største krigsromanene, definitivt på kunstnerisk
høyde med "Intet nytt fra Vestfronten". Den skiller seg
fra Remarques roman fordi den handler om så mye mer enn krigen:
Om å skrive, om tapt ungdom og en skikkelig love story om kjærlighetens
umulighet etter at krigen stjal uskylden.
Det er en seierherre som skriver, men han opplever seg ikke som en
slik. Tvert imot. Bao Ninh tjenestegjorde i "Den Heltemodige
27. Ungdomsbrigaden". Av de fem hundre som dro i krigen i
1969, kom bare ti tilbake. Boken er satt sammen av minner og
mareritt fra krigen og av anstrengelsene for å skaffe seg et
verdig liv i et post-krigersk Vietnam. Boken fra 1991 ble en
internasjonal bestselger. Den
ble utgitt i Danmark. I Vietnam hadde de politiske kommissærene
motvilje mot å gi den ut. Men den ble utgitt og ble meget populær.
"Krigens sorger" ble en røst for krigens sorger. Den
viste krigen som en psykologisk tilstand, og ikke som en politisk
eller
militær begivenhet. Seierens åpenbare fare er heroismen. Det
seirende Vietnam har ikke sluppet unna. Bao Ninhs debutbok er
anti-heroisk litteratur. Den avslører retorikk og heroisme ved å
vise at ondskapen og dens motsats finnes på begge sider av
fronten. Boken er problematisk vakker.
I vårt Vesten konstruerer vi mange fremmedgjørende begreper. Vi
har blant annet laget post-traumatisk stresssyndrom. Bao Ninh
skriver fra en annen kultur, og han kaller det spøkelser. Men de
forskjellige navnene kan ikke skjule at krigens ettervirkninger er
de samme: depresjon, raseri, tap av livsmot, alkoholisme, kroppen
som produserer symptomer - og språket som truer med å stoppe
opp. Mens jeg leste meg inn i en frossen ettermiddag, og vi var
ferdige med pottemakerlandsbyen med alle barna som klengete skulle
ha dollar for leirfløytene sine, ble det mer og mer umulig å
ikke smugtitte på båtførerens fraværende underarm. Det som
mangler, styrer oss. Han bare smilte.
***
*** ***
Vel
tilbake i Ho Chi Minh-byen og Rex Hotel pakket jeg ned krigens
sorger. Jeg trakk meg tilbake til takterrassen. Kelnerne gikk fra
bord til bord og serverte drinker. Aldri mer B 52. Fra taket kunne
jeg betrakte den motoriserte kvinnehæren, forfengelighetens
gerilja med munnbind og lange silkehansker.
|
