Dagbladet Magasinet
"SPOR"
14.07.2001
RASERIET
Finn Skårderud
Jeg lurte på hvor lang tid det skulle gå før de fjernet liket. På Majorstua sto et stusselig lik av en søppelkasse.
To dager tidligere hadde jeg vært tilfeldig vitne til ødeleggelsen. Jeg kom ut fra mitt kontor og gikk akkurat glipp av hva som hadde skjedd forut. Scenen var slik: En godt voksen mann, i dress, kanskje på vei til eller fra hovedkvarteret til NHO eller Kreditkassen, gikk voldsomt løs på en søppelkasse med sin paraply. Han slo og slo. Det var varm sol og han gikk med paraply. Jeg stusset litt over dette. Han slo igjen. Så var det over. Han kastet det som var igjen av paraplyen i det som var igjen av søppelkassen. Han forlot så åstedet, men raseriet var fortsatt tydelig i kroppens bevegelser.
Min første tanke var at dette lignet på en roman av Dag Solstad. Neste refleksjon ble utløst av et utsagn fra et annet av de tilfeldige vitnene. Hun sa følgende: "Det var sikkert godt å få det ut."
DET VAR SIKKERT GODT Å FÅ DET UT. Var det det? Det så ikke slik ut. Det hele hadde faktisk sett meget ille ut. Det hadde sett ut som om mannen var i oppløsning. Jeg skal ikke overvurdere betydningen av hvor mye man kan fortolke av en annens sjelelige tilstand etter bare å ha vært vitne til noen sekunders ødeleggelse av en kommunal søppelkasse. Men det så ut som om hele ham - hele hans selv - sto på spill.
Det var lite sannsynlig at han spaserte inn på den nye Narvesen-kiosken ved Colosseum, kjøpte seg en pølse med brød, konverserte muntert med den alltid blide kioskmannen, gikk rank ut igjen og ytret, til seg selv, noe i retning av: "Hahh, det var sannelig fint å få det ut. Nå hadde det vært bra med en dusj." Meget lite sannsynlig.
DET ER MYE COMMON SENSE SOM VISER SEG å være lite sense, eller endog non sense. Det er en etablert myte at det er sunt å få ut sitt sinne. Det er den såkalte katarsis-hypotesen. I min bokhylle har jeg en selvhjelpsbok, Facing the Fire: Expressing and Experiencing Anger Appropriately. "Slå på en pute. Og mens du gjør det, rop og bann og svert og skrik. Slå med alt det sinne du klarer. Er det en spesiell person du er sint på, forestill deg hans eller hennes ansikt på puten, og tøm ut ditt sinne både fysisk og verbalt."
Nå kan imidlertid forskere fortelle oss at dette bare forlenger sinnet. Du oppfører deg i lenger tid etterpå mer drittsekkaktig overfor andre. Og du risikerer slag eller infarkt. Forskerne anbefaler i stedet musikk, en filmkomedie eller en god samtale med en venn.
DET ER MYE RASERI DER UTE. Jeg følte en viss forpliktelse til å få litt mer grep på aggresjonen. Jeg forlot søppelkassen og gikk opp igjen til kontoret. Der rådførte jeg meg med mitt engelske psykologiske oppslagsverk. Det var selvfølgelig litt utmattende å finne to hundre og femti forskjellige definisjoner. Blant disse finnes alt fra en kløende irritasjon til grotesk vold. Og noen av disse to hundre og femti er det sikkert både mentalt og mellommenneskelig på sin plass å ikke brenne inne med.
Min interesse har imidlertid lenge vært på det voldsomme sinnet som kan utløses av en liten bagatell. I faglige termer snakker vi om det narsissistiske raseriet. Det er det sinnet som trekker hele selvfølelsen med seg. En god og stabil selvfølelse med god toleranse for skuffelser er jo ingen selvfølgelighet. Noen har nok og noen har for lite. For den som har lite: Man kan føle seg på topp. Men så kan en liten krenkelse; en anelse kritikk, et vondt ord, en bøllete medtrafikant punktere selvfølelsen og utløse fallet ned i et ukontrollert og primitivt raseri.
Opplevelsen av et slikt raseri kan være dypt smertefull. Og det kan være farlig både for en selv og andre. Mange av våre følelser blir forsøkt holdt under huden, som skammen. Men raseriet beveger seg definitivt ut av huden mot de andre. Ofte følger det med et sterkt behov for hevn og oppreisning.
Trusselen mot en selv kan være følelsen av å gå i stykker. Fra de psykoterapeutiske rommene vet vi at de som føler dyp skam - en dyp mistillit til seg selv - vil kunne være de samme som rammes av et slikt raseri. Derfor også skamraseri.
Hva hadde skjedd forut for ødeleggelsen av søppelkassen?
KRENKELSENS RASERI HAR FÅTT SITT LITTERÆRE IKON i beskrivelsen av gymnaslektor Elias Rukla i Genanse og verdighet av Dag Solstad. Også der var det en paraply. Han lever sitt liv med den nå kroppslig utflytende, men tidligere ubeskrivelige vakre Eva Linde. Han har sitt virke som norsklektor ved Fagerborg videregående skole. En oktoberdag opplever han en plutselig innsikt idet han gjennomgår Ibsens Vildanden for de uinteresserte elevene. Mer enn det, de blir fornærmet og føler seg forulempet over hans voldsomme iver over sin nyfortolkning av en bipersons betydning i dette skuespillet.
Hele ham selv, hele hans livs mening fortettes i denne oppdagelsen. Han har tatt på seg oppgaven å bringe dannelse til de neste generasjonene. Gjennom kultur og kloke samtaler skal han bidra til at samfunnet blir et levelig sted. Men så blir hans plutselige innsikt møtt med et aggressivt og innett stønn. "Dette innette stønn." En slik avvisning er ikke til å bære. I sitt voldsomme raseri ødelegger han sin paraply i skolegården, foran elevene. En av dem, en stor blond pike, ser forbauset ut, og han roper "Fitte. Spis maten din! Flesketryne!"
Om det var godt å få det ut?
"Katastrofen hadde skjedd… For ham betydde det at han hadde falt. Falt ut av samfunnet rett og slett… Dette betyr jo at der er slutt nå, tenkte han. Det er forferdelig, men det er ingen vei tilbake."
SØPPELKASSEN I MAJORSTUKRYSSET ER NÅ ERSTATTET av en ny. Det slo meg at det var i dette strøket Elias Rukla bodde. Et innett stønn var ikke til å bære.
FINN SKÅRDERUD er psykiater. Hans siste bøker er Uro (1998), Federico Fellini (1999) og Sterk/svak. Håndboken om spiseforstyrrelser (2000).
|
|
