Generelt
Spesialisering og profesjonalisering er og skal være målestokken i vårt avanserte samfunn. Men det finnes faktisk flere måter å skape noe verdifullt og godt på enn å ha det som heltidsyrke etter en spesialisert heltidsutdannelse.
Jeg kunne nevnt flere lekne norske multimennesker enn jeg alt har gjort: Arne Nøst, Marit Moum Aune, Jan Vardøen og Finn Skårderud er bare noen få eksempler. De er (for) sjeldne unntak av kreativt vekselbruk på høyt nivå, de er uunnværlige supplementer til alle spesialister som strever nok med å mestre ett felt.
Knut Olav Åmås, Aftenposten 2. juli 2017
Dem som det for øvrig ligger nærmest å kalle intellektuelle i siste del av det 20. århundre, er velinformerte journalister og enkelte fagfolk med innsikt i samfunnets funksjonsmåter. Francis Sejersted, Hans Fredrik Dahl, Berge Furre, Nina Karin Monsen, Thomas Hylland Eriksen, Finn Skårderud – for å nevne noen eksempler – er intellektuelle i den forstand at de kan regne med oppmerksomhet for sine innspill og utspill i offentligheten også utenfor sine egentlige fagområder. Dessuten har deres standpunkter av og til vært overraskende. De har ikke først og fremst representert interessegrupper, men grepet ordet ut fra seg selv og sine egne oppfatninger. I forestillingen om den intellektuelle ligger også en viss ubestikkelighet – de målbærer oppfatninger som ikke er populære hos de etablerte makthavere (s. 146).
Finn Skårderud har selv formet et viktig forfatterskap av høy kvalitet på det mentalhygieniske feltet. Både spiseforstyrrelser og alminnelige tendenser blant psykiatriske pasienter har vært hans tema. Slik Thomas Hylland Eriksen har omformet sosialantropologien til basis for betydelig samfunnskommentar i 1990-årene, har Finn Skårderud brukt psykiatrien på lignende måte. Ikke i noen av tilfellene dreier det seg om ideologiske fakkeltog. Snarere tar disse to forfatterne sin faglige kunnskap i bruk for å problematisere samtidsfenomener av alminnelig betydning (s. 393).
Trond Berg Eriksen, Andreas Hompland og Eyvind Tjønneland: Norsk idéhistorie, bind 6. Aschehoug forlag, 2003
Om intervju med kunstneren Kjell Nupen, Aftenposten A-magasinet 2014
Kjell Nupen var en bauta, en av de ytterst få kunstnerne som er helt selvgående. Selv mente Kjell Nupen at begrepet ”Nupen-blått” var en tabloid konstruksjon. Det har jeg nettopp lest i det vidunderlige siste intervjuet han ga, ført i pennen av Finn Skårderud og publisert i Aftenposten den 14. mars – to dager etter faktum. To dager etter et liv, og en på forhånd varslet død.
Jeg vil anbefale alle som fortsatt puster å lese dette intervjuet og ta en aldri så liten time-out etterpå for å sjekke pulsen sin – og jeg vil faktisk hevde at det er viktig.
Tommy Olsson, Morgenbladet 12/2014
Om læreboken ”Psykiatriboken. Sinn, kropp, samfunn” skrevet sammen med Erik Stänicke og Svein Haugsgjerd (2010)
Forfatterne setter en ny standard for profesjonell psykologisk og psykiatrisk samhandling.
Henrik Kamphus, Tidsskrift for norsk psykologforening.
Om bidrag i boken ”Gyldendals psykologibog” (Brørup og Huge, red.) (2005)
Til gengæld klæder Finn Skårderuds humanistisk-filosofiske fremstilling af det komplicerede stof vedrørende personlighedsforstyrrelser bogen. Her præsenteres biologiske, sociale og psykologiske teorier, som velformuleret og med stor indsigt søges sammenfattet i en stress-sårbarhedsmodel, der tilpasses overvejelser om den senmoderne kultur.
Jan Bæk, Gymnasieskolen.
Om boken ”Andre reiser” (2004)
Skårderud har et glupsk vitebegjær, et nysgjerrig pågangsmot, en intellektuell lekenhet som er sjelden i det dvaske Norge.
Per Haddal, Aftenposten.
Om boken ”Sterk/Svak. Håndboken om spiseforstyrrelser” (2000)
Det er en ambisiøs bok som holdes oppe av like deler viten og erfaring, terapeutisk fortrøstning og medmenneskelig respekt … Måtte den legge standard for sin sjanger.
Christian Graugaard, Politiken.
Boka treffer. Gjenkjennelsen i tekstene gir en positiv opplevelse. Endelig et språk for hvordan jeg har det. Boka gir innsikt og kunnskap om kropp og sjel.
Målfrid Frahm Jensen, Diabetes.
Om boken ”Federico Fellini” (1999)
En fest av en filmbok, som idérikt reiser i «et moderne selv». Allerede overskriften på forordet røper psykiateren Finn Skårderuds diagnose av filmkunstneren Federico Fellini: Om å skape (seg). Fellini var ekstremt følsom for tidsånden. Det er Skårderuds monografi/biografi/essaysamling også, pålest på alle de felter som «gjelder»: Psykologi, psykiatri, idéhistorie osv.
…
Den livsforståelsen brukes til å forme den kanskje mest oppslagsrike filmbok som noen gang er kommet på norsk. «Fellini» preges av formuleringsglede, av tolkningsiver, av samforstand med kunstneren, av kunnskap, av tanker, fullførte som ufullførte.
…
Skårderud regisserer en intellektuell festforestilling, et sirkus hvor det gjøgles klokt i manesjen, om Italia, livet, skapelsesprosessene, filmen, selvet, kort sagt: Fellini.
Bravo!!!
Per Haddal, Aftenposten.
Om boken ”Uro” (1998)
Det er så viktig at kunnskapsrike mennesker sprer kunnskap i litterær form. Denne boken
forteller så mye om å være menneske. Jeg setter pris på de skarpe analysene og den brede
orienteringen. Jeg tenker ofte at det beste av akademia er det som er minst akademisk i form.
Knut Olav Åmås, Dagbladet.
En skarpsindig og vakker samtidsanalyse. La meg skjære det ut i papp: ”Uro” er et brak av en bok, sær og fascinerende, sprenglærd og likevel preget av kolibriens sarte svev … en bedrift av de helt store.
Christian Graugaard, Politiken.
Et betydelig verk av en lærd mann, en dristig fagperson og et våkent øye som ved å registrere sin samtids kramper og krinkelkroker gjør det noe lettere for oss andre å forstå oss selv og omgivelsene.
Trond Berg Eriksen, Aftenposten.
Om boken ”Sultekunstnerne” (1991)
Boka er et usedvanlig spenstig bidrag til kroppens kulturhistorie.
Haagen Ringnes, Dagbladet.
Skårderud strør om seg med stilistiske knallperler.
Berit Kobro, VG. Terningkast seks.