|
ØYETS EKKO
Speilets
historie
Finn
Skårderud
Hvilken oppfinnelse har vært
mest betydningsfull i menneskets nyere historie? Ett mulig svar er
speilet. Uten speilet, intet moderne menneske.
Speilet
har endret vår måte å se oss selv på. Det gjelder helt
konkret. Speilet har åpnet opp for en ny personlig
kroppsgeografi. Vi kan se vår egen profil, og vi kan bli kjent
med ryggen. Men det gjelder også i overført betydning. Speilet
er en identitetsmaskin. Hva hadde det moderne selvet vært
om den flyktige vannpytten var den eneste kilden for selv-refleksjon?
Speilet er en kjerneteknologi for vår selv-bevissthet. Det gjør
oss mer følsomme for oss selv.
Et
kroppslig fenomen – å speile seg – er også et psykisk
fenomen. Og det er umulig å skille det ene fra det andre. Speilet
reflekterer oss, og det får oss til å reflektere.
La
oss dra til glassmuseet på den venetianske øya Murano. Det var
her det startet. For å unngå brann flyttet man på
tolvhundretallet glassovnene fra selve Venezia og ut til denne øya.
Og raskt ble dette verdens sentrum for glass, både som håndverk
og kunst. Med møysommelig arbeid og eksperimentering ble speilet
skapt her.
Selvfølgelig
har det alltid eksistert reflekterende flater. Historiens konger
og keisere hadde sine blankpussete metallplater for å speile seg
i sin egen makt. Men før det fabrikkerte speilet kunne mennesket
bare ane sitt speilbilde. Hva om det aldri var blitt allemannseie?
Det er en fascinerende tanke. Jeg begynte å lete. Og jeg fant.
Jeg
fant et aldeles storartet historisk essay. Franske Sabine
Melchior-Bonnet gir oss speilets historie, teologi, filosofi,
sosiologi og psykologi i ”The Mirror: A History”. Enkelte
ganger dukker de opp; slike tingenes biografier som ikke bare gir
oss tingens historie, men også historien sett gjennom tingen.
Mennesket sett via speilet. Det er nesten dømt til å bli
vellykket.
Sabine
Melchior-Bonnets store poeng er at i speilet ser man alltid mer.
Speilet er overskridende. Det dikter og snakker sant samtidig.
Når jeg ser mitt eget speilbilde, ser jeg meg selv. Riktignok
lyver det ved at høyre blir til venstre. Men speilet er også
stedet hvor jeg kommer i kontakt med fantasiene mine. Det gjelder
på godt og vondt. Speilet gir oss i samme øyeblikk både
virkelighet og fantasi, og det er umulig å skille det ene fra det
andre. Jeg ser nesen min, og jeg ser mitt indre liv. Slik er
speilet et avansert redskap for at jeg skal skape min forestilling
om meg.
Og
speilets historie hjelper oss å se hvordan man i forskjellige
epoker ikke bare ser seg selv, men uunngåelig også ser
samtidsmenneskets syn på hva et menneske er – eller burde være.
I
speilets tidlige historie finnes mange uskrevne kriminalromaner.
Venetianerne holdt hardt på sitt innbringende monopol. Pariserne
forsøkte å velte det. I denne krigen brukte begge sider
kidnapping, bestikkelser og giftmord. Speilet var den ypperste
luksus. På sekstenhundretallet mener den franske hertuginnen av
Fiesque at hun har gjort et røverkjøp når hun byttet en del åkerlapper,
”som ikke gir meg annet enn hvete,” mot et vakkert speil.
Speilet
var attraktivt i kraft av sin sjeldenhet. Men det passet også en
tidsånd som hadde gjort øyet til adelen blant sansene. Lys og
optikk var pasjoner i middelalderen. Lyset sto både for skjønnhet
og kunnskap. Og speilet som kunne spre lysets gaver, ble fylt med
magi. I speilet så middelalderteologene ikke bare seg selv, men
også Gud. De snakket konkret og i bilder. Speilet er et teknisk
under, og også et bilde på at den menneskelige sjelen er en
avspeiling av det guddommelige. Malere viste jomfru Maria med
Jesus-barnet som holder et
lite
speil.
Men
ingen Gud uten Djevel. Det fantes også et Satans speil. Siden
speilet er et under, fryktet teologene at Djevelen her hadde et
redskap for svartekunst. Og så forførerisk speilet kan være; et
instrument for farlig begjær. Tidlig i speilets historie begynner
moralistene å bekymre seg for forfengelighetens synder.
Det
venetianske monopolet falt. Gradvis invaderte speilene både
offentlige og private rom. I Ludvig 14.s hoff bar man ut maleriene
og satte inn speil. I fornemme hjem erstattet de tapetene. Psyché’en,
et frittstående speil i full kroppshøyde, ble et populært stuemøbel.
I Boulogne-skogen var det satt opp store speil langs spaserstiene.
Gradvis ble speilets luksus til speilets hverdagslighet.
Alminneliggjøringen
av speilet faller sammen med Vestens modernisering. I speilet ser
ikke lenger mennesket Gud, men seg selv. Speilet beveger seg fra
metafysikk til psykologi. Når vi snakker om det moderne mennesket
som et psykologisk menneske – en homo psychologicus –
tenker vi nettopp på at man i økende grad er nødt til å
reflektere over seg selv som prosjekt: Hvem vil jeg være? Speilet
blir et attraktivt redskap for selvutviklingen og den indre
dialogen.
Litt
høytidelig snakker vi om det moderne som subjektets tid. I
1800-tallslitteraturen speiles og speiles det, hos Flaubert,
Stendhal og mange flere, for at man skal bli mer av seg selv. Den
mest radikale speileren er dandyen. Baudelaire formulerte dandyens
estetiske og moralske ideal: ”Å leve og sove foran speilet.”
Dandyen overvåker seg selv for å skape den perfekte utgaven av
seg selv.
For
tjue år siden var jeg med på å skru opp speil på det
psykiatriske sykehuset i Arezzo i Italia. Før hadde ikke de gale
hatt lov til å ha speil. Noen fryktet at de ville knuse dem og
bruke glasskårene til mord eller selvmord. Men så kom
reformatorene. De kastet de hvite frakkene og kom i stedet med
speil.
Vi monterte speil, og vi hadde
en klar idé om at vi med speilene ville løfte frem den enkelte.
De gale skulle synliggjøres –for andre – men ikke minst for
seg selv. De skulle gjenoppdage seg selv som levende mennesker.
Tenk på første gang man
speiler seg. Et sjokk? Eller er speilingen en samlende erfaring?
Moderne psykoanalyse har begjærlig grepet speilbildet – igjen både
som konkret erfaring og som et bilde. I 1949 presenterte den
franske psykoanalytikeren Jaques Lacan sin klassiske artikkel
”Speilstadiet”. Lacan hevder at et spedbarn som ser seg
selv i et speil, ser et sammenhengende bilde av sin egen uorden.
Til tross for at det opplever seg selv som fragmentert, i småbiter,
kan det erfare seg selv som samlet.
En
annen psykoanalytiker, Donald Winnicott, følger opp og beskriver
morens ansikt som forgjenger til speilet. Barnet trenger mer enn
mat og tørre bleier. Det trenger å bli speilet i morens mimikk,
smil og gester. Når det ser seg selv i livaktigheten i morens
ansikt, kan det kjenne hvordan det føler seg. Winnicott skriver
at å bli sett på en bekreftende måte legger grunnlaget for en
god selvfølelse. Det lærer å kjenne seg selv. Om barnet ikke
blir speilet, kanskje fordi moren er deprimert, hevder
psykoanalytikeren at da er det er risiko for at barnet blir overfølsom
for hennes følelser på bekostning av sine egne. Det kan bety
overopptattheten av andres bekreftelse og dårlig kontakt med ens
egne følelser.
Uansett
hva man måtte mene om psykoanalysen, er det udiskutabelt at dens
begreper om ”speiling”, ”å se” og ”å bli sett” har
flyttet inn i vårt språk.
Speilhistorikeren
viser oss hvordan speilingen blir mer og mer problematisk mot vår
tid. Dels forteller speilet oss hvor krevende det er å være et
helt subjekt i en uoversiktlig verden. Kunstnerne er vitner: Rene
Magritte maler speilbildet som vender ryggen til den speilende.
Andy Warhol hevder at hans speilbilde er tomt. Eller speilet er
knust. Selvet er i stykker.
Men speilingen som atferd er
også problematisk i kraft av dens overdrivelse. Det finnes
brutalt mange speil. De finnes i helsestudioene, inne i
garderobene, i offentlige rom og som speilglassruter. I
forlengelsen av en slik selv-opptatthet finnes speilsyken, den
forfengelige fikseringen på overflaten. Nesen er skjev og alt
handler om det. Det granskende blikket kan øke en negativ
oppmerksomhet omkring egen kropp. Denne kroppsmisnøyen er blitt
epidemisk i vår kultur.
Og
speilet kan fremme skammen. Å stadig se seg selv er også knyttet
til fantasiene om å bli sett og vurdert av andre. Skammen er
knyttet til blikket, til opplevelsen av å avslørt. I time etter
time foran speilet kan hun eller han holde dommedag over seg selv,
både kropp og sjel.
Et
speil må således i dag brukes med største forsiktighet. Det er
ikke et nøytralt vitne. Det må holdes på kjærlig vis.
Sabine
Melchior-Bonnet:
THE
MIRROR
A
History
Routledge,
London/New York
|
