|
ØSTERS
I TRÆRNE
Göran
Tunström:
EN
PROSAIST I NEW YORK
Cappelen
Göran
Tunström:
”KRÖNIKOR“
Dagens Arbete
Finn
Skårderud
Dette
var opprinnelig ment å være en kortfattet presentasjon av to
mindre bøker, knapt begivenheter. Men jeg innser at det har
utartet til en lengre hyllest. Det dreier seg om Göran Tunström.
Jeg
har en amerikansk venn. Hun skriver. Og hun driver. Hun driver og
skriver. Fordi hun jager så rastløst omkring, kjenner hun byen
sin svært godt. Hun bor i TriBeCa. Hun viste meg rundt. Dette er
stedet med alle loftene, fortalte hun, loftene med kunstnerne,
slik du har sett på film.
Bydelen
TriBeCa har sitt navn etter Triangel Below Canal
Street. Da prisene i Greenwich Village ble for vanvittige, ble
mange drevet sørover på Manhattan, først til SoHo (South
of Houston Street) og så videre til TriBeCa. Det er ikke
et triangel, men et krøllete rektangel ned mot det økonomiske
sentrum. Varehusene ble til gallerier, og andre ”kreative”
virksomheter fulgte med. Og selvfølgelig kom kafeene,
oppfinnsomme spisesteder og berømtheter med flyttelass. Naomi
Campbell bor her, John F. Kennedy jr. bodde her, og Robert De Niro
driver restaurant og filmproduksjon i samme hus. Så nå er det
blitt dyrt her også. Om noen tiår er hele Manhattan en eneste
stor kunstnerisk workshop, en artistisk svulst med spredning som
driver de andre videre over broene og gjennom tunnelene.
Det
er kanskje innbilning, men noen viner smaker best når de drikkes
i de egnene de er dyrket. På tilsvarende vis har jeg fått det
for meg at leseropplevelsen øker når jeg leser bøker der de er
blitt til, eller på de stedene de beskriver. Selvfølgelig er det
ikke innbilning. Det heter nærhet. Det er en dobbelt berikelse:
Av stedet og av teksten. Men jeg er ingen fanatiker; jeg drar ikke
til Helvete for å lese Dante.
Jeg
la frem mitt ærend for henne. I reisevesken hadde jeg med en
liten bok om kunstnermiljøet i TriBeCa. Hvor kunne hun anbefale
meg å sette meg for å lese nettopp denne boken? Er det fint vær,
drar du til Duane Park. Sett deg slik at du kan se Art Deco
fasaden på Western Union Building. Regner det, setter du deg hos
Bubby’s. Si at du er min gjest.
Neste
dag satte jeg meg i posisjon hos Bubby’s, hilste fra henne og
ble umiddelbart adoptert og forkjælt på dette ”homey place”
i den tiden boken varte. Den var dessverre så kort. Göran Tunströms
”En prosaist i New York” er overskudd forvandlet til setninger
i en miniroman. Jeg-personen har rømt fra Sverige. Han har
nettopp avsluttet tre års arbeid med en roman. Han vet at dette må
føre til en PPD (post production depression). Han har konstruert
seks tusen to hundre og toogfemti setninger om det europeiske
selvets fødsel med utgangspunkt i Rembrandts serie av
selvportretter. Og hva så? Han ser for seg at boken vil vekke
total mangel på oppstandelse.
Han
stakk. I bagasjen hadde han En Setning. Den lød: ”En lett bris
fikk treets bladverk til å skjelve i ettermiddagsheten.” Han
var opprømt da tollerne åpnet kofferten, fordi setningen var så
uendelig mye større enn hele hans klesbeholdning, skriveverktøy
og toalettsaker til sammen. Om setningen skulle utvikles videre,
trengte den et hjem. Forfatteren og hans setning fikk låne
TriBeCa-leiligheten til den absolutt mislykte maleren Bendel
Bigard.
Jeg-personen
lovte å levere noen malerier for Bigard. Og så starter den
erotiske farsen. Jeg-personen blir tatt for å være Bigard,
bildene blir solgt til høy pris, den falske Bigard er med ett berømt
kunstner og blir derfor omsvermet av en fullkommen kropp, den
hjelpeløst naive modellen. Men hennes mediekonsulenter setter en
stopper for dette forholdet. Feil image. Den nye Bigard tar så
over den gamle Bigards sjarmerende kone. De blir et vakkert par.
Men selvfølgelig kommer den ekte og timide Bigard tilbake. Han
blir rasende; han finner seg ikke i å være noe annet enn
mislykket. Et minstemål av forutsigbarhet trenger man jo. Bokens
siste setning er ”… en lett bris fikk bladverket til å
skjelve i ettermiddagsheten”.
Boken
er en spøk. Det er en spøk fra Göran Tunströms andre verden de
siste årene han levde. Hver vinter reiste han og hans kone, den
bildende kunstneren Lena Cronquist, til New York. Her holdt de lånt
hus inntil de ved påsketider vendte tilbake til Syd-Koster. Det
var fra dette livet han laget den lille teksten, som opprinnelig
ikke var tiltenkt så mange lesere. Bonniers forlag ga den som
julegave til sine medarbeidere og kontakter. Cappelen gjentok
samme gest i Norge sist jul, men de gjorde også boken
tilgjengelig for dem som ikke er på gavelisten. Den finnes altså
i bokhandlene.
Jeg
ble så forbannet glad av å sitte i New York og lese om denne
prosaisten i New York. Jeg ble så glad at jeg fant det litt påfallende.
Kunne det være Bubby’s? Tja… Omsorgen var storartet. Men
lagkake med sjokolade og peanøtter er ikke min gate. Kaffen var
skrekkelig. Det var Tunström. Jeg har opplevd den samme
gleden før med denne mannen.
Hvorfor
så glad av en tullebok?
Jeg
minnet meg selv om at Göran Tunström er en av de forfattere som
helt bokstavelig blir elsket av mange av sine lesere. Mange
skriver godt. Men kan vi si at vi elsker dem? På tre dager kan
jeg finne to hundre mennesker som ”simpelthen elsker” den värmländske
prestungen Göran Tunström.
Skifte av scene til en
restaurant i Stockholm for et drøyt år siden. Tunström er
nettopp død. Den svenske kulturredaktøren sier:
”Jeg
gråt da jeg hørte at Tunström var død.”
”Ja…
men hvorfor?”
”Han
skrev høyt og bredt. Høy litteratur som når
mange. Jeg vet ikke om andre som skriver slik, nå?
Redaktøren
kalte det Den store inderligheten. Tunström evnet å skrive på
slike måter at mange følte at det i særdeles grad vedgikk dem
selv. ”Juleoratoriet” ble for mange nøkkelromanen om deres
egen sorg.
Når
teksten rammer så hardt, begynner noen å søke mannen bak
teksten. Å bli elsket som levende forfatter, kan også bety å
bli plaget. Forfatteren tok over den gamle telegrafstasjonen på
øya Syd-Koster. Fra andre etasje fortsatte han via sin
reiseskrivemaskin å sende meldinger ut til hele verden. Med årene
har det blitt en del fotspor utenfor vinduene på dette huset,
avtrykk av lesere.
Så
begynte jeg å lese om igjen tidligere bøker. Min favoritt er
hans ”Ventetid”. Dette er et kriseskrift. Språket har stanset
opp. ”Uten språket stanser Tunström.” Et infarkt og en
kreftsyk lunge og en depresjon hadde stanset det hele.
Jeg
møtte ham første gang i anledning av denne boken. Han hadde
funnet igjen språket. ”Det er midt i slike nær-døden-fiaskoer
at det begynner å skrive i en.” Befridd fra ordtørken var han
begeistret i ferd med det neste prosjektet, romanen ”Skimmer”.
”Egentlig
hadde jeg ønsket å skrive en vittig roman nå, litt woodehouse-aktig.
Men hver gang faller jeg tilbake til urhistorien om far og sønn”.
Presten i Sunne, hans far, kom
hver kveld inn til ham og hadde med seg fortellinger. Han fortalte
om Amazonas, om eksotiske steder og ville dyr. Fortellingene er næring
et barn kan bli sterk av. En dag var det plutselig slutt. Faren døde
av svakt hjerte da Göran Tunström var tolv år. Han har selv
forklart sitt forfatterskap som nødvendigheten av å holde
fortellingene i gang.
Noe
er dødt, og må vekkes til live.
Så
leste jeg en helt ny bok. I flere år, inntil sin død, hadde Göran
Tunstrøm en fast spalte i Dagens Arbete og dens forgjenger
Metallarbetaren. Nå er et utvalg av disse samlet i ”Krönikor”.
Dette er milde og nære betraktninger, om kjøttmeisen, Tunström
som mesterkokk, om mangopudding som ”längtans pudding”,
teknoklønen Tunström som bruker oppvasksmaskinen som tørkestativ,
om reiser, hagen på Koster, broren som kommer på besøk selv om
han er død, og mye om å være Göran Tunström som er en mann
som skriver og er redd for å dø.
I
stedet for å nærme seg det hele tematisk, bør det tilnærmes
affektivt. Alle mine bestrebelser på å forstå hvor jeg ble så
glad av den tynne boken fra TriBeCa, fører mot samme slutning:
Tunström skriver affektiv litteratur. Hva betyr det? Det er en
litteratur til følelsene. De to sentrale affektene er sorg
og munterhet. De er to sider av samme sak, og saken kan
altså kalles Den store inderligheten. Det handler om å miste, og
om nødvendigheten av selv å måtte skape når noe er tapt. Det
er så banalt som at der det er underskudd, må det lages
overskudd.
Tunström er
melankoli-litteratur. Det er ikke litteratur om melankoli, men den
litteraturen som vokser ut av melankolien, ut av behovet for å
komme videre. Språket peker. Han fleipet med at hans drøm var å
være en ordenes Fred Astaire, en litterær tap-dancer, elegant,
imponerende og kvikk. Men hans egentlige ambisjon var å gi liv.
En kveld på Koster uttrykte
han sin misnøye med kollega Lars Noren. ”Noren dveler ved det
negative. Han er forelsket i det negative språket, og blir
sittende fast i det.”
I
”Krönikor” intervjuer han seg selv om romanskriving:
”Jag
vill inte spegla livet, jag vill förstora det, så att det blir värt
att leva. Att bara återge alle dessa triviliateter som är i vägen
för våra liv gör ingen mänska glad.
Det
er en fantastisk ambisjon. Og den synes i hans setninger. I ”Krönikor”
plukker han østers i trærne sammen en australsk aboriginerkvinne,
poet og radikal forkjemper for sin stadig mer tapte sak. Vannet
rundt føttene er varmt, rosafarget og grønt. Små fisker kiler
huden. Østersene sitter på stammen, grå som barken, like
vanskelige å oppdage som traktkantareller i svenske skoger –
straks før man har oppdaget dem.
”Ja,
jag kommer ganska ofta i fortsättningen, i framtida rum, att vara
den ende som helt naturlig kan säga: ’I solnedgången plockade
vi ostron ur träden.’ Och realisten skall säga: ’Ostron växar
inte på träd.’ Och jag skall svara: ’Tidvattnet lyfte dem
dit.’ ”
Tunström
skriver seg inn i livet, og han skriver frem livet, men i ”Krönikor”
skriver han seg også ut av livet. ”Det är så många adjön i
luften dessa dagar.” Han tar sorgen over seg selv på forskudd.
Han ser for seg den som om noen år søker Tunström-litteratur på
antikvariatet: Dessverre. Det finnes ingen etterspørsel. ”Snart
är man väl själv också ’en på sin tid populär”, det vill
säga dödförklarad.”
I september 1999 skriver han
at det er en vakker aften i slutten av livet. Han døde i februar
2000.
Min
amerikanske venn er litt upålitelig. Av og til kommer hun en time
for sent, andre ganger et år for sent. Men hun kom til slutt den
siste kvelden. Hun hadde det ikke påfallende bra.
Kanskje
en liten dose Tunström?
Jeg
fortalte om svensken som skrev fra TriBeCa, fra nettopp disse
gatene, om Setningen og den erotiske farsen. Og om hvor pokkers
glad jeg hadde blitt av å lese en tullebok. Du må introdusere
meg for ham, sa hun. Hvilken gate? Har du nummeret hans? Vi ringer
nå. Han har sikkert ikke lagt seg ennå.
Selvfølgelig er vi rasende på
Göran Tunström: For at han uforskammet gikk hen og døde fra oss
lesere som trenger slike som ham. Det er ikke så lett å finne østers
i trærne, helt av seg selv.
|
