Dagbladet Magasinet
"SPOR"
24.08.2002
MINNERYDDER
Finn Skårderud
Dette handler om sanne løgner, om å lyve på seg minner. Og så handler det om Fellini.
DET FINNES ET VAGT MINNE. Minnet har karakter av levende bilder, en slags kortfilm. Det er omtrent slik:
En mann sitter i en bil. Han kjører. Det er sterkt sollys den dagen. Det er varmt inni bilen. Sjåføren setter plutselig på vindusviskerne. Bildene får lyd. Lyden av tørr gummi mot tørt bilglass er ubehagelig. Men han kjører lenge slik med vindusviskerne på. I baksetet sitter sønnen. Han er ikke stor, men stor nok. Det er bare de to, far & sønn.
Sønnen sitter urolig i baksetet. Han blir urolig av lyden. Han forsøker også å bevege seg slik at han kan få fatt i farens øyne i sladrespeilet. Han vil gjøre det forsiktig. Han vil ikke at faren skal oppdage hans misjon, da det kan bli vanskelig for dem begge. Han vil se, samtidig er han redd for å se det han vet. Han vet at faren gråter, og vil skjule det. Faren holder begge hendene på rattet. En plutselig kroppshandling, en intuitiv beskyttelse, har fått ham til å sette på vindusviskerne. På ett nivå er dette helt logisk, samtidig som det er helt forvirret. Det ene våte blir forvekslet med det andre våte.
SITUASJONEN ER IKKE GOD, men minnet er blitt godt. Jeg liker dette minnet, og jeg mistenker meg selv for å dyrke det. Det er ikke så rart. Det er en tett, liten fortelling om en trist følelse. Trist for to. Og den handler om det kompliserte mellom voksne og barn, når barn ser at voksne svaier. Problemet med triste følelser er at de kan komme uten at vi helt vet hvorfor. Det er tristhet uten et oppklarende navn eller en fortelling. Og her står så en hel liten kortfilm til rådighet, om vindusviskere en soldag, endog med lyd. Da blir det bedre. Følelsen får en hel fortelling å hvile seg inntil.
DET MANGLER EN DEL VIKTIG INFORMASJON. Når skjedde dette meg? Og hvor? Og verre: Var jeg sønnen, eller faren? Desto mer inkvisitorisk jeg blir, jo mer truet blir mitt minne. Motvillig må jeg til slutt innrømme at dette med stor sannsynlighet aldri har skjedd meg. Jeg må simpelthen ha stjålet det.
Det er vanskelig å holde orden på minner. En sak er selvfølgelig at vi på freudsk vis helt sikkert benekter og fortrenger. En annen er at vi bytter og låner, til vi finner noen som passer godt nok. De kan være historisk gale, men emosjonelt sanne. Vi lyver på ærligste vis.
Når den voksne vender blikket tilbake til den lille seg for å forstå seg selv og sin livsbane, finnes det en urfortelling om en selv som fyller synsfeltet. En slik stor fortelling sier: Slik er jeg. Noen har elendige fortellinger om seg selv, om skam og elendighet. Andre har bedre. Slike hovedfortellinger hentes fra faktiske erfaringer, men de låner også litt fra den personlige fiksjonen. Og de har en stor, og for noen en ødeleggende, tendens til å bekrefte seg selv. Vi samler biografiske bevis om - eller mot - oss selv.
Minner er ikke minst kroppslige. Kroppen husker ikke i form av anekdoter. Anekdoter er overbygninger for kroppsminnene.
DET ER DA JEG KOMMER TIL Å TENKE PÅ FELLINI. Den italienske filmregissøren hadde et meget romslig forhold til sin egen barndom.
I følge Fellini ble han født på et tog, på første klasse, den 20. januar 1920. Syv år gammel gjennomførte han Den Første Flukten til Pierinos sirkus. Opplevelsen av sirkuset og av klovnen skal angivelig forklare hans umåtelige interesse for både sirkus og klovner. Barnets fascinasjon for sirkuset ble omsatt til den voksnes fascinasjon for filmen som en moderne manesje. På sirkuset vasket han en syk sebra. Å ta på den våte sebraen er et kroppsminne som følger ham hele livet. Hovedpersonen i hans store film 8 ½ går på klosterskole og blir strengt straffet etter at han har møtt den seksuelt dyriske kvinnen Saraghina. Fellini skal selv ha opplevd dette da han var sendt bort i to år til klosterskolen i Fano.
Så viser det seg at dette ikke er tilfelle. Alle tre historiene er avkreftet. Den 20. januar 1920 var det nasjonal streikedag, og ingen tog gikk. Moren og slektninger benekter at han noen gang rømte med sirkuset. Og det var den yngre broren Riccardo som ble sendt til klosterskole.
FELLINI KONSTRUERTE SIN BARNDOM. Denne konstruksjonen av barndommen inngår som nøkkelscener i hans konstruksjon av seg selv som kunstner.
Hvilken fortelling er det han konstruerer? Det er fortellingen om det ensomme barnet. Det er fortellingen om det ensomme barnet som søker til sin egen fantasi som sin store nærende relasjon. Ensom betyr ikke nødvendigvis ulykkelig. De andre barna utviklet leken seg imellom. Den sjenerte og magre Fellini - med kallenavnet Gandhi - sier han utviklet leken med seg selv.
Det er ikke de andre, moren og faren, broren og søsteren han beretter om. Han forteller om Skippern og Lyn Gordon. Og han forteller om dokketeateret han selv laget, og om de intense følelsesmessige minnene fra kinoen. Det er filmene, selvsagt, Charlie Chaplin, The Marx Brothers, Gary Cooper og Helan & Halvan. Men det er også selve kinoopplevelsen, det eksotiske og erotiske kinorommet.
Fellinis mange utsagn om oppveksten er byggesteiner i en hel og konsekvent fortelling om at han er annerledes og utenfor. Og at hans ene store forhold i livet er arbeidet. Vitaliteten finnes i å skape noe. Og han må skape. Ferie er straff, sa Fellini.
Og han konstruerte en historie om sin seksualitet. Han vil at han ble straffet for sitt møte med den seksuelt dyriske, da det i hans versjon knapt finnes en viktigere emosjonell drivkraft enn det seksuelle begjæret.
FELLINI ER EKSEMPLARISK. Han kan brukes som eksempel på følgende: Fortellingene om barndommen blir til underveis, men de blir også til i etterkant. Det finnes en frihet i dette. Det er friheten til å videreutvikle fortellingene om oss selv. Terapi handler ikke minst om å kunne rydde sine minner på andre måter; måter som forhåpentligvis er bedre å leve med.
FINN SKÅRDERUD er psykiater. Hans siste bøker er Uro (1998), Federico Fellini (1999) og Sterk/svak. Håndboken om spiseforstyrrelser (2000).
|
|
