Hovedsiden | Biografi | Forfatterskap | Nyere artikler | Aschehoug | Spiseforstyrrelser | Bokbestilling | Ledelse og arbeidsliv | Kontakt
 


Dagbladet Magasinet
"SPOR"
27.07.2002

KRENKELSENS RASERI


Finn Skårderud


Krenkelser kan utløse et innett behov for hevn. De færreste lever det ut.

ENDELIG KAN VI TA OSS TID TIL Å KIKKE. Et av sommerens store fortrinn er at vi kan sette oss ned, eller legge oss ned på et håndkle, med en kaffe, kaldt drikke eller en bok som påskudd, og se på de andre. Der vi ellers lukket haster forbi, fordypet i egen travelhet, kan vi nå åpne oss. Vi kan åpne øynene og se med hele vårt indre liv. Så rare folk er. Hvilke underlige liv som leves. Vi ser litt og fantaserer resten. Se: Så tåpelig. Så vakkert. Et aristokratisk kast med en solbrun nakke kan fylle en ettermiddag.
Fordypet kikking er en deilig diktmaskin. Varmen hjelper.

ELLER VI KAN BEVEGE OSS. Denne søreuropeiske byen var laget slik at spaserrutene ga seg selv. Fra havnen med moloene, opp de slake bakkene, en runde gjennom byparken med statuene av den lokale historiens viktige menn, og så ned igjen til badeanlegget. Det var søndag, og mange andre var ute og spaserte denne dagen. 
Jeg gikk et stykke bak et par. Jeg så dem bare bakfra, men jeg likte dem. Få meter fra hovedinngangen til parken ligger en kjent kafé. De stanset opp. En viss parlamentering frem og tilbake. De gikk videre. Beslutningen var åpenbart først en tur i parken og så kafeen. Og riktig; de gikk inn i parken. 
Jeg hadde lest om parken lenge før jeg så den. Den spiller en viktig rolle i en roman. Den udugelige jeg-personen og hans elskerinne forsøker å finne ut av det, nettopp her. Da jeg leste om parken, så jeg den for meg som uendelig stor og åpen. Men parken er smal, trang og overgrodd. Trærne henger nedover stiene, en jungel i byen.
Jeg kunne bare se dem bakfra, men jeg likte hvordan han holdt armen omkring henne. Og jeg likte hvordan hun lente seg mot ham, som om hun var i ferd med å legge hodet sitt på skulderen hans. Det var noe lett over dem. 

PARET MØTTE EN KVINNE MED EN HUND. Det var ingen tegn til at de kjente hverandre; slik jeg observerte bevegelsene til de tre. Men jeg kunne jo bare se ansiktet til kvinnen som kom mot dem, og altså også mot meg. 
Flere meter før de skulle til å passere hverandre, begynte hunden å logre og trekke hektisk i båndet. Det var påfallende. Kvinnen med hunden lot seg overraske, og båndet glapp ut av hånden. Den lille hunden løp mot mannen, kastet seg flere ganger begeistret opp langs hans ben. Dens lyder var en blanding av bjeff og begeistrete hvin. Den hadde funnet en som den kjente meget godt. Hans kjæreste så forundret på ham. Han nektet for at han kjente hunden, og således kvinnen med hunden. Hunden ga seg ikke, og situasjonen var oppsiktsvekkende. Fortvilt sparket han hunden. Hunden pep, men den kom tilbake til ham. Mannen tok tak i sin kvinne, og de gikk. 
De gikk ut av parken, nedover den bråkete Via B. Jeg gikk etter dem. De passerte kafeen. Ingen tegn til å gå inn. Jeg fulgte dem en god stund. Nå holdt han ikke lenger omkring henne. Og de gikk raskt. 

DE KOM TIL ET PORTROM. Jeg stanset. Hva nå? Jeg ville nok aldri komme til å se dem igjen. Så jeg måtte lage fortsettelsen selv. Men jeg mente at jeg sett nok til at det ikke var noen tvil: Etter dette var ingen ting lenger det samme for dem. Mistilliten hadde blitt en del av paret. Jeg har sett et maleri, av Lena Cronquist, tror jeg, med et par som ligger i sengen med en stein i mellom seg.
Så lite, bare en glad hund, og kanskje to liv nå var helt forandret, nei, tre liv. Fire liv selvfølgelig. Jeg undret hvordan hunden ville bli behandlet denne kvelden. 

JEG VAR I BYPARKEN OGSÅ NESTE DAG. Og nå stilte jeg naturligvis med en særlig interesse for par. Parforhold er de samme gjentakelsene, om og om igjen, på stadig nye og interessante måter.
Og da ser jeg dem igjen, kvinnen og hunden. Jeg spiser is ved siden av bysten av en melankolsk poet. Duenes tette besøk har satt spor som ser ut som gråhvite tårer på hans bronsekinn. Jeg følger de to lenge med øynene, og det renner is ned på T-skjorten. Det er som om de leter etter noe, eller noen. 
Så kommer det et par gående. Og den samme scenen gjentar seg. Det er den samme scenen, men det er nytt par. Hunden kaster seg begeistret opp mot mannen. Hun mister båndet. Eller slipper hun det? Hunden kaster seg opp mot mannen, som om den møter sin eier og kjærligste venn. Nå roper hun på sin hund, som for å få den til å stanse. "Calisto!" Nytteløst. Ny forvirring, og en ny stein i dobbeltsengen. 

I TRE DAGER VAR JEG OPPTATT. Det irriterte meg. Men den fjerde dagen hadde jeg på nytt tatt stilling i parken, omtrent på samme klokkeslett, for å se om kvinnen og hunden dukket opp. Ingen. 
På søndag kom de. 
Jeg satt på en benk sammen med et pensjonistpar. Men av en eller annen grunn var det ingen yngre par i parken denne dagen. Kvinnen virket urolig. Hun og hunden gikk frem og tilbake noen ganger. Da de passerte meg tredje gang, forsøkte jeg å fange hundens oppmerksomhet ved å hviske dens navn: "Calisto!". Den hørte meg, logret og var på vei. Men hun rykket hardt i båndet. 
"Kjenner du Alessandra?" En av pensjonistene, mannen, spurte.
"Nei," bare hunden forsøkte jeg, "jeg har lag med hunder".
"Stakkars Alessandra!"

SÅ KOM HISTORIEN OM ALESSANDRA. De visste ikke helt detaljene om hva som hadde skjedd. Men det måtte ha vært et alvorlig kjærlighetssvik. 
"Men er det ingen som forsøker å stanse henne? Og den stakkars hunden. Eller å advare de unge parene?" 
"Nei. Det er det visst ikke."