Dagbladet Magasinet
"SPOR"
KRENKELSEN
Finn Skårderud
Dette skal handle om krenkelser. Jeg er ennå litt usikker på hvor jeg vil, men har allerede planlagt siste setning.
DET BEGYNNER LANGT av gårde, og det begynner med latter. São Paolo er et arkitektonisk kaos. Dette er vill kapitalisme i den tredje verden. Bybildet vitner om dispensasjon, fra det meste. Byen vokser som en hissig kreftsvulst med spredning. Men midt i dette fascinerende kaoset finnes en velordnet park. I Parque Ibirapuera er det kroppslige bevegelser: jogging, fotball, Tai chi og intens kyssing blant halvnakne. Her ligger også to moderne kunstmuseer. Jeg satt rolig ved uteserveringen ved det ene, det nasjonale, da det ble en sammenstimling like ved meg. En komiker hadde dukket opp.
HANS NUMMER VAR å gjøre andre til latter. Til det var han god. Han pekte seg ut ofre blant de forbipasserende. Bak deres rygg gjorde han ablegøyer. Den tropiske førjulstemperaturen til tross bar han en stor frakk. Dens lommer var fulle av remedier; spruteflasker, fløyter, kinaputter og dumme hatter. Han sparket noen bak, og fikk andre til å snuble. Flere og flere lo mer. Det var ikke alle som lo.
Det er mange slags latter. Latteren i parken svarer noenlunde til det som Kierkegaard kalte "konvensjonell komikk". Denne baserer seg på gags og effekter. Den frembringer ifølge filosofen en tom og mekanisk latter; til forskjell fra den kjærlighetsfulle humoren som i ett og samme inneholder smerte og medfølelse.
Latteren i parken kan også fortolkes ut fra en annen latterfilosof, franskmannen Bergson. I sitt klassiske verk om humor, "Le rire", beskriver han mennesket først og fremst som et kultivert og bevissthetsstyrt vesen. Derfor blir mennesket komisk når den primitive naturen brått får overtak på kulturen, når kroppen får forrang foran sjelen. Man ler på andres bekostning når de sklir på det berømmelige bananskallet. Det er latter i degraderingen. Komikk gjennom tusen år har vist at det er mest moro når ydmykelsen rammer en maktfigur. Det er morsommere når buksestrikken ryker på kongen enn på en uteligger.
LATTER KAN OGSÅ oppstå når det er forvirring omkring sammenhengene. Numrene var basert på at ofrene skulle bli dobbelt latterlige ved å ikke kjenne den komiske konteksten de var en del av. Det var sirkus, men uten telt og manesje. Ofrenes reaksjoner ble en viktig del av showet. De var tredobbelt latterlige, de som ble rasende. Og da kunne komikeren teatralt overdrive sin flukt fra den arge, gjemme seg bak en eldre borgerkvinne, samtidig som han sprutet vann i friserhåret hennes.
SÅ GIKK HAN RUNDT til publikum med en av sine dumme hatter. Han skulle belønnes. Ved et par bord ved siden av meg reiste en mann seg. Det så ut som om han skulle hente penger fra lommen. I stedet hentet han en knyttneve. Han slo. Jeg vet ikke om han slo hardt. Kanskje det like mye var overraskelsen som fikk komikeren til å knekke. Når han så reiste seg igjen, fikk han et glass øl kastet i skrittet.
Nå var det noen som lo enda mer. Mer degradering. Krenkeren ble krenket. Jo større fall, desto morsommere. Han fikk smake sin egen medisin. Og så var det dem som sluttet å le. Det er grenser for hvor mye skadefryd latteren tåler før den vender seg mot den leende selv, som en moralsk brist. Med ett slag var det som om den skadefro latteren ble avløst av en nyttig skamfølelse, over å ha blitt revet med i krenkelsens skamløse latter.
DETTE SKULLE HANDLE OM krenkelser. Jeg betraktet ham som slo. Han var rasende. Det var åpenbart at den feige komikeren hadde utløst langt større historier enn å sprute vann på fine fruer i en park.
Kanskje det bare er tankespinn i mitt hode, men jeg opplever "krenkelse" som et langt mer dramatisk ord enn for eksempel "fornærmelse" eller "ydmykelse". Fornærmelsen kan man riste av seg, ydmykelsen kan vi le av, men den krenkete er allerede blitt alvorlig skadet. I faglige termer snakker vi om narsissistiske krenkelser: De rammer selvfølelsen og selvrespekten.
Krenkelsene kan komme i mange former, som kritikk, hån eller neglisjering. Eller som offentlig blottstilling. Den krenkende humoren er vel tross alt blant de mer godartede former. Av og til kan krenkelsene være drevet av ondskap. Andre ganger er de simpelthen en rettmessig korreks, en tilsynelatende nyttig påpekning. Det skremmende er at de for avsenderen, eller for den utenforstående, kan være bagatellmessige. Så lite utløser så mye. En god og stabil selvfølelse med god toleranse for risper i selvbildet er ingen selvfølgelighet. Noen har nok og noen har for lite.
KRENKELSEN KAN UTLØSE raseriet, som i parken. Opplevelsen av et slikt raseri kan være dypt smertefull. Og det kan være farlig både for en selv og andre. Det narsissistiske raseriet kan være både ukontrollert og primitivt.
Eller krenkelsen kan utløse skamfølelsen. I stedet for å eksplodere i sinne kan krenkelsen utløse implosjonen: Den rammer innover. Krenkelsen kan umiddelbart utløse en følelse av å gå i stykker. Den ødelegger evnen til å tenke klart. Darwin kalte det en "sinnets forvirring", Sartre for "en indre blødning". Dimensjoner blir forvridd.
For å illustrere den dype skammen kan det være fristende å forsøke med en distinksjon mellom skyld og skam. Skyld viser til at vi har gjort noe galt, en skade påført andre. Skammen viser til en feil, svakhet eller brist ved selvet. Skylden er knyttet til en gjerning, skammen til ens vesen. Det er ikke en bit, men hele selvet som skades i skamfølelsen. Skylden kan man øve bot for. Kan man det med skammen? Ved skammen føler man seg blottstilt som noe elendig, og skammen krever derfor at man forvandler seg.
ELLER FORSVINNER. Krenkelsen kan være selvmorderisk.
www.skarderud.no
FINN SKÅRDERUD er psykiater. Hans siste bøker er Uro (1998), Federico Fellini (1999) og Sterk/svak. Håndboken om spiseforstyrrelser (2000).
|
|
