Hovedsiden | Biografi | Forfatterskap | Nyere artikler | Aschehoug | Spiseforstyrrelser | Bokbestilling | Ledelse og arbeidsliv | Kontakt
 

KJÆRLIGHET I EN FORVIRRET TID

Hanif Kureishi er en av Englands store litterære eksportartikler.  Som Salman Rushdie skriver han fra to kulturer.  Med møtene mellom øst og vest i romanen Bydels-Buddha ble han en verdensstjerne.  Han har fortsatt i et voldsomt tempo, med film, TV, teater og bøker.  Om noen måneder kommer en ny roman.  Og Intimitet, som ble erklært skandaløst intim, er klar som film.  Finn Skårderud møtte ham i London.

Hanif Kureishi har vært en av de bærende røstene for å beskrive et nytt England.  Der blandes farger og religioner.  Han skrev med stor appetitt om rase, klasse, sex og dop; med mye brodd og minst like mye vidd.  Det svingte i forstedene.  Han diktet på bakgrunn av sine egne erfaringer som sønn av en indisk-pakistansk innvandrer og med en engelsk mor.  Nå er tonen endret.  Det er mindre rase og klasse.  Han beveger seg tettere inn på det intime forholdet.    Han skriver om de moderne spenningene mellom alene og sammen.

Er det så vanskelig da?

            Nå strever skikkelsene hans.  De roter det til med kjærligheten.  De faller for hverandre, men de faller enda mer fra hverandre. To fall-out-of-love står snart i ordboken.  Eller de glir forbi hverandre.  Når de lykkes, er det ofte feil person; elskerinnen i stedet for kona.

            ”Ja, forhold er vanskelig på svært interessante måter.  Jeg er interessert i hvordan det er vanskelig, og kanskje må være vanskelig.  Hele verden er basert på forholdet, det finnes ikke noe annet.  Verdenslitteraturen handler om hvordan mann og kvinne kan leve sammen uten å ta livet av hverandre.  Man kan forsøke å unngå forhold, men det er bare en annen måte å forholde seg på. 

Det som gjør det interessant, er at forhold er møter med virkelige mennesker.  Men vi har også våre indre bilder av dem, våre indre fantasier.  Og i frivillige forhold, som i et ekteskap, sleper vi med oss bildene fra det vi ikke kunne velge, fra en far og en mor.  Å møte andre er å møte oss selv i en verden av speil.  Går det virkelig an å kjenne en annen?  Dette er både et filosofisk og psykologisk spørsmål.  For meg er det en litterær utfordring.  Jeg elsker å skrive, fordi det er å undersøke slike spørsmål. 

Jeg vil skape skikkelser som beveger seg omkring og forsøker å finne ut av det.  Ærlighet, for eksempel.  Vi må ha regler som sier at det beste er å si sannheten.  Men samtidig vet vi at om vi hele tiden fortalte sannheten, ville verden bli gal.  Så vi tror på alt på en gang.  Les Ibsens Vildanden, en hel familie ødelagt av ærlighet.  Det er da jeg blir interessert som romanforfatter.  ”

På vei til møtet med Kureishi rotet jeg med adressen.  Jeg søkte råd i et vaskeri på hjørnet.  Vel ute oppdaget jeg at det kalte seg My beautiful laundrette.  Underlig.  En påfallende tilfeldighet, eller kanskje hvert fjerde vaskeri i London nå har tatt dette navnet?  Hanif Kureishi skrev i sin tid filmen.  My beautiful laundrette ble en meget god film.  Da den kom, ble den unge Kureishi Oscar-nominert for beste manuskript.  Det var første gjennombrudd. Filmen ble også løftet i karrieren for regissøren Stephen Frears, som nå er aktuell med filmatiseringen av Nick Hornbys roman High Fidelity.  My beautiful laundrette er en love story om homofili i det pakistanske innvandrermiljøet.  Det var ganske kontroversielt i Thatchers England i 1985. 

            Han skrev mer film, og i 1991 regisserte han også selv London kills me.  Omtrent samtidig kom suksessen med Bydels-Buddha.  De rastløse skikkelsene fra denne tiden har i de nyere tekstene ikke blitt særlig mindre rastløse.  Men de begynner å bli litt slitne av det. Og som forfatteren selv er de en del eldre.   Flere av dem har en viss hang til å dyrke sin egen melankoli.  Én hovedperson reflekterer over det faktum at han har tilbrakt større del av sitt liv som deprimert enn som seksuelt opphisset.  (Det er ikke sikkert det er så uvanlig, gitt melankoliens uthalende og seksualitetens stakkato karakter.)

”Ja, mitt forfatterskap har endret seg.  Eller kanskje det ikke har det.  Det er bare mer fokusert på de to.  England brytes opp, og er ikke lenger et hvitt land.  Jeg ser det når jeg er på skolen til mine sønner.  Der er folk fra alle raser og religioner.  Og jeg ser at familien brytes opp.  Mange lever i kompliserte arrangementer.  Det er mer som en indisk familie, en utvidet familie.  En slik blanding lager kreative og interessante problemer.

Vi snakker om forskjellige former for forandringer, rase eller familie.  Men for meg er det det samme, i den forstand at du mister noe og vinner noe.”

”Vinner hva?”

”Fleksibilitet.  Muligheten til å gjøre om på dårlige beslutninger, til å skape om sitt liv.”

”Mister hva?”

”Trygghet.  Det er smertefullt å miste trygghet.  Jeg kan ikke være trygg på at min kone ikke kommer til å gå fra meg i morgen.”

Han gikk først. 

            Han gikk omtrent samtidig som han skrev en roman om en mann som forlot samboerske og to sønner.  Det er nå et par år siden Intimitet ble utgitt.  Jeg nappet den gang romanen ut av en venns hender fordi den hadde så stilig omslag.  Signalgult med sjokkrosa innbrett, og ellers ribbet for effekter.  Det stemmer på et vis med innholdet.  Boken er Jays rastløse refleksjoner natten før han drar.  Jeg synes dette er stor litteratur.  Andre er svært uenige.  Boken er urovekkende.  Jay forsøker å overbevise seg selv om sin beslutning.  Han kler av seg for leseren.  Noen ganger er det dyp selvinnsikt, andre ganger en pinlig selvopptatthet.  Jeg våger å bruke det betydelige ordet modent, ikke minst fordi jeg tror at jeg-fortelleren er ganske bevisst om de umodenheter han viser frem.  Han smisker ikke.  Den tynne boken er en undersøkelse av hva det er å være mann. 

Kort og godt maskulin forvirring?

”Ja.  Min far visste hva det er å være mann.  Han skulle oppdra barn, og få familien til å gå rundt.  Jeg vet ikke hva det er å være mann.  I vår generasjon har det skjedd tre viktige revolusjoner.  Det er revolusjoner i vår bevissthet, i forhold til kvinner, til raser og til homofile. Den fjerde tvinger seg frem nå.  Den gjelder oss menn.  Den er forårsaket av endringene i kvinnenes stilling, og her i England av arbeidsløsheten.  Mennene går hjemme.  De må tenke igjennom ting på nye måter:

Hva er nå en god og sterk mann?  Hva er en far?  Hva gjør fedrene når forholdene ryker?  Jeg har forsøkt å skrive meg gjennom spørsmålene.  Hva er et forhold?  Liker jeg henne?  Det er fælt, og det er en nyttig forvirring.

Hvor mye skal du ta for deg selv, hvor mye gir du til andre?”

”Man må jo bli skuffet om man krever for mye?”

”Det er ikke noe svar.  Derfor må man finne sine svar.  Om litteraturen er i live, handler den om dette, om de livene vi lever akkurat nå.  Det er derfor vi går til kulturen.”

Boken ble en liten engelsk skandale.  Mange mente at hovedpersonens liv lignet plagsomt mye på forfatterens, og at han dermed utleverte sin tidligere kone: ”Hun trodde hun var feminist, men det var dårlig humør.” Da er det godt å være norsk og late som om man ikke vet for mye om dette.  Da kan romanteksten få sin velfortjente sjanse, mindre forstyrret av biografiens og mediers støy. 

Tokanten er en underlig geometrisk figur. 

Jeg hadde noen timer før vi skulle møtes.  Jeg fikk det for meg at jeg skulle ta en løpetur i parken.  I walkman’en lå lydbokversjonen av Intimitet, lest inn med den mest distingverte engelske skuespillerrøst.  Setningene går rett i hodet.  Effekten er ganske dramatisk.  Jeg løp forbi menn med barn, kvinner med barn, kjærestepar, de som var alene og  noen gravide.  Det er lett å bli strindbergsk i hodet og begynne å synes synd på menneskene. Båndet sier: ”Begjær gjør oss alle til tåper.”  Jeg spør Kureishi, som kanskje mener noe annet enn Jay.

”Vi vil tro på ideen om at begjæret gjør oss gale.  Det er vår vestlige romantiske ide.  Vi lager en arena hvor vi liker å tenke på oss selv som halvt vanvittige.  Vi trenger ideen om den farlige, romantiske kjærligheten, slik weekenden er nødvendig for å tåle hverdagen.  Vi forsøker å holde orden på det viset.”

”Men begjæret er ikke bare et romantisk påfunn.  Seksualitet er også biologisk drift, som gjør noen litt dumme.”

”Begjæret er biologi, men det virker sosialt.  Det er vi som lager romantikken.  Behovet virker stort nå.  Det dekker over en mangel.”

Skuespilleren kom til passasjen hvor Jay tenker at om samboersken nå kommer ned fra soverommet, og sier noe hyggelig til ham, så vil han bli et år til.  Er det så skjørt? 

            ”Vi er avhengige.  Du kan ønske å lukke deg inne, i din egen narsissisme.  Det kunne jo vært et ideal.  Men for de fleste av oss går det ikke.  Avhengighet er ekte…”

            ”… avhengighet er ekte, og vi bagatelliserer en slik avhengighet.  Det er utmattende mange selv­- i språket: selv-realisering, selv-bilde, selv-stendig, selv-hjelp osv.”.

            ”Selvhjelp er mer en del av et problem enn en løsning.  Du kan gå inn i et rom og meditere, og komme ut igjen og kjenne deg bedre.  Problemet er at du trenger å gå inn i rommet, og ikke makter det sammen med andre.” 

            ”Handler det om mot til å møtes?”

            ”Hva er mot? Vårt begrep om mot er knyttet til krigen.  Mot er å møte fienden.  Men nå?  Problemet med mot er hvem som definerer det. Er det modig å bli i et forhold eller gå ut av det?”

Intimitet er nå blitt filmet.  Den blir regissert i Frankrike.  Filmen beretter også om Jay etter at han gikk. Hanif Kureishi har denne gang ikke selv skrevet manuskriptet.  Det henter imidlertid stoff fra hans to nyere novellesamlinger,  Love in a blue time og Midnight all day long. 

            Jeg fornemmer at han i de nyeste novellene begynner å interesse seg mer for barna.  Hvordan går det med avkommet av disse foreldrene i en forvirret tid?

            ”I februar kommer min neste roman, Gabriel’s gift.  Det er en roman om en femten år gammel gutt og om kreativitet. 

Det skjer mye i min skriving nå.  Fantasien åpner seg opp.  Å skrive er å forsøke å forstå, og for meg er det en måte å holde meg i live på.  Jeg har skrevet mye om menn som meg selv og min egen generasjon, men det begynner å kjede meg.  Alt som jeg allerede har skrevet, er jo fortid for meg.  Om jeg kjeder meg, er det forferdelig.  Jeg må videre.  Jeg må gjøre det vanskeligere for å ha det interessant, som en danser. 

            Gabriel er kanskje en ensom gutt.  Kanskje ikke. Jeg er for tiden svært opptatt av hvordan kreativitet blir til.  Gabriel har talenter, og han bruker dem.  Han tar bilder og han maler.   Foreldrene er ikke helt tilstede.  I mangel av forhold lager han et intimt forhold til sin egen fantasi.  Det er også et forhold, en erstatning.  Det er en tredje tilstand, en endret sinnstilstand, verken alene eller sammen. 

Å skrive er for meg å ha en opplevelse av verden uten å måtte være så mye i den.  Kunst er noe som finner sted når noen beveger seg ut av rommet.”     

Er det så vanskelig da?

            Kanskje det er mitt behov for noe som ligner på en happy end.  Jeg kommenterer det aller siste av ham som er kommet på trykk.  Kvelden før vårt møte fikk jeg fatt i en ny novelle.  Goodbye, Mother er et deilig og sjenerøst bilde av en familie.  Hovedpersonen, Harry denne gang,  ligner på Jay og sikkert på Hanif Kureishi.  I aller siste avsnitt tenker han på familien sin, på faren under jorda, den avvisende moren, den terapifrelste kona og barna.  Og han er lykkelig.  Er ikke Kureishi så resignert likevel?

            ”Du må huske at Harry er en annen enn Jay.  Det er uheldigvis fascinerende enkelt: Det handler om å elske, eller ikke.

Harry er så glad i kona si.” 

Hanif Kureishi på norsk:

Romaner:

Bydels-Buddha.  Cappelen 1991.

Sjelden som en engelsk jomfru.  The Black Album.  Cappelen 1995.

Intimitet.  Cappelen 1999.