|
Fast spalte:
Fra divanen
FRYKTER PSYKIATRIEN
FØLELSER?
Finn Skårderud
En
plutselig ubehagelig tanke:
Frykter psykiatrien følelser?
Er det slik at selve følelseslivets fag, sjelemedisinen,
egentlig frykter følelseslivet? Kanskje det ikke handler om å fordype seg i følelsene –
dårlige som gode - men
om å administrere vekk tegnene på det ubehagelige
følelseslivet. I så
fall er det skummelt.
Kanskje jeg bare roter og dramatiserer.
Bakgrunnen for mine anfektelser er en reise.
Jeg har vært på en ny medisinsk kongress.
Jeg er egentlig ganske trøtt av medisinske kongresser. Men jeg oppsøker stadig nye i håp om at jeg skal få det
utbyttet jeg drømmer om; ikke ulikt slik den lengtende sønnen
eller datteren kan fortsette å oppsøke sin foreldre i håp om at
de til sist skal få det de alltid har søkt.
Og så er det jo kveldsbuffeten da.
På de fleste slike kongresser blir jeg urolig over mitt
fags vilkår. Jeg er
urolig over den gode samtalens vilkår.
I furtent og kulturpessimistisk lune kan jeg oppleve
hvordan ”forskertoget” kjører inn i kongressalen.
Dette toget er overfylt av tall og statistikk. Og ut stiger mange meritterende albuer. Albuene viser tall som forteller hva man har lyktes med av
symptomreduksjon gjennom korte og strukturerte tiltak.
Litt krenket kan jeg tenke at nå er tabellene blitt så
langt viktigere enn den kliniske erfaringen.
Det burde sikkert ikke være en motsetning mellom sjelens
klinikk og forskning, tvert i mot.
Men i praksis er det sannelig slik.
Dels handler det om økonomisk effektivitet.
Jeg er absolutt tilhenger av at mye kan være kort og
billig og effektivt.
Ofte skal det svært lite til.
Men i sjelemedisinen er det mye som ikke kan være
effektivt om det er for kort. Ti gode råd tar en halvtime, mens et tillitsforhold kan
kreve både denne vinteren og flere til. Det finnes mange gode
knep og råd mot ubehag, men jeg er overbevist om at den alvorlige
psykiatrien begynner der hvor pedagogikken kommer til kort. En
psykiatri som klamrer seg til tiltak mer enn relasjon legitimerer
at behandlerne distanserer seg.
En
psykiatri som ikke frykter følelser trenger rammer for den
langsomme samtalen som har muligheter til ikke bare å oppsøke
følelser, men også å bidra til endring gjennom å utholde og
gjennomleve. Og da
må hjelperen investere seg selv.
Jeg oppsøkte psykoterapeuten og forfatteren Irvin D. Yalom
i hans hjem i California for å intervjue ham nettopp om samtidens
effektive sjeleanstalteri: «Alt skal løses på hastetid, og det
lages standardiserte korttidsprogrammer for å endre negativ
atferd og tenkning. Tror
du en erfaren terapeut som selv fikk angst, ville søke seg til et
slikt program? Neppe.
Utfordringen er å arbeide seriøst med seg selv.»
Men jeg er vel så opptatt av en kultur som ønsker å
fjerne ubehaget nesten uansett. Kulturen lider av anestesi.
Den krever smertelindring.
Det er jo meget fattbart.
Smerte er jo vondt. Jeg
nøler vel ikke særlig lenge med pillebrettet når det gjelder meg
selv. Men vi har et
kollektivt problem:
En
kultur som så iherdig søker smertelindring, ødelegger også
kompetansen for å takle smerte.
Det er lett å se de onde sirklene.
Ritualene for å lære å utholde det negative forsvinner.
Jeg er ingen smerteromantiker, men jeg vet at å
kjenne smerten er identisk med å bli menneske.
Og det vi kaller smerte, er ofte kanskje en sorg.
Å få hjelp til å begynne å sørge over et fortidig
fravær kan være den forløsningen som gjør at symptomer
fordamper.
Mitt
anliggende er altså: Frykter også psykiatrien følelser?
Psykiatrien skal lindre.
Men når psykiatrien blir for ensidig opptatt av å
administrere og dempe symptomer - og dermed vegrer seg mot å gå
inn i den subjektive erfaringen for å forstå den - sender den
budskap om at det vonde ikke er til å bli tålt. Det
er i slekt med foreldrene som ikke tåler et barns følelser. Hvordan skal da barnet utvikle kompetansen til å takle disse
følelsene senere i livet? Om
følelsesmedisinen frykter følelser, hvem skal da gi dem et
legitimt rom?
|
