|
FETTPERLER
Finn
Skårderud
Jeg
kjenner en kvinne. La meg kalle henne Fru Fet. Jeg betrakter
hennes fete kropp. Jeg er lege. Å betrakte henne setter straks i
gang tanker hos meg, så vel moralske som medisinske. Jeg forsøker
å betrakte henne omsorgsfullt. Hun har det ikke bra. Hun er
tynget av fett, og hun er tynget av bekymringer. Hun er faktisk svært
fortvilet.
Jeg skal la disse
problematiske kubikkcentimeterne av Fru Fets kropp være
utgangspunktet for å reflektere over fettet i vår kultur, selve kulturfettet,
for å si det slik. Det
er tiden for det nå. Vi blir fetere. Våre barn blir fetere. Og i
julen blir vi enda fetere. Det er nødvendig å reflektere over
fettet. Det er få nervetråder i fett. Men det er likevel blitt vårt
mest følsomme vev. Fett er i ferd med å bli, ikke ett, men mange
problemer. Det er ikke ett fett.
La
meg begynne med å observere fettet.
En
kort periode arbeidet jeg sammen med kirurgene. Der fikk jeg
mulighet til å omgås fett, å ta på det fra innsiden, røre
det, føre hansken over det glinsende fettet, og skjære i det.
Kniven glir meget lett gjennom. Fettet er lyst, nesten hvitt. Det
er bløtt og slapt. Det er glatt og glir unna når jeg bruker hånden.
Det har ingen kraft og spenst, og det gir ingen motstand.
Smeltepunktet for fett er lavt, og det kan være brannfarlig. Om
man blir forvist til Helvete, så vil man garantert brenne. Det
vet alle som griller. Det de færreste tenker over, er at fett
egentlig er lett. Det er lettere enn vann. Det flyter opp.
Jeg
maner frem mine kirurgiske bilder, og kommer til å tenke på at
fettet faktisk er svært vakkert. Så sier vi da også fettperler.
Når
tanken om og synet av fett, og lyden av selve ordet fett, likevel
er nok til at mange vemmes, må vi gå til neste skritt. Vi må
tenke over hva en menneskelig kropp er. I ubetenksomme øyeblikk
kan vi tenke at kroppen er hel og avgrenset. Men slik er det ikke.
Den er full av hull. Jeg
har alltid sett på det som en av kroppens store fortrinn; at den
har så mange utveier. Kroppen er åpen i alle ender, som et godt
dikt. Den er underholdende og plagsomt åpen. Det renner ut
og inn av den. Det er en trafikk ut og inn av føde, væske og kjønn.
Men det er også en trafikk av språk, tegn, symboler og kultur.
Kroppen er konkret og den er
symbolsk. Den er alltid begge deler. Vi tillegger kroppens størrelse,
form og utseende betydninger som strekker seg langt utover det
kroppslige. Vi spiser alltid mer enn det som er på tallerkenen. Føden
og kroppen er bilder, en protokoll over skikker, over takt og
tone. Med føden sluker vi også estetikk, psykologi, moral,
religion, politikk og økonomi.
Vårt språk er overtydelig på
hvordan det konkrete og symbolske flyter over i hverandre. La meg
ta det viktigste. Det viktigste er kjærligheten. Kjærlighet er næring.
Språket om mat og kjærlighet blander seg i hverandre. Savn og
sult blander seg i hverandre. Noen kaller det lengsel, andre
kaller det sug. Mange spiser, fordi de er ensomme. Men mat er
mager trøst. Det er derfor det skal så mye til, skriver den
norske forfatteren Karin Sveen.
Denne tekstens forfatter er
psykiater. I den psykoterapeutiske dialogen finnes det mange
fortellinger om å være underernært eller feilernært når det
gjelder kjærligheten. Terapeuten tenker så at en nærende
relasjon er en del av kuren. Pasienten får noe å ernære seg på
– men også noe å tygge på.
Et annet begrep for symbolsk
er å si at kroppen er magisk.
Vi tenker gjerne på magi som noe som bedrives langt fra oss – i
tid og rom. Det er feil. Vi praktiserer kroppsmagi hver eneste
dag. Vårt problematiske forhold til fettet er ett av de aller
beste eksemplene på en slik magi.
En
av de største psykologiske dydene i vår kultur er evnen til
selvkontroll. Den som evner selvkontroll oppfattes som en sterk
person. Den slanke, harde og trente kropp er en fysisk
iscenesettelse – en kroppsmetafor – for en slik selvkontroll.
Den fete, derimot, risikerer i kraft av sin kropp å bli oppfattet
som svak og ettergivende, som en bristende karakter. Fettet er
magisk moraliserende, og sladrer om at den som har for mye, er en
som evner for lite.
Vårt forhold til fett kan
sammenlignes med den katolske relikviekulten. I fettet bor den
verdslige Djevelen. Og det er påfallende hvordan deler av vårt
språk om å redusere fettet kan ligne på eksorsismens retorikk:
”Å drive det ut” og ”fat burning”.
En hel sivilisasjons myter,
tabuer og regler for kategorisering og moralsk fordømmelse er
konsentrert i dette hvite vevet i våre kropper. Fettets politiske
økonomi er at det er et hensiktsmessig vev i fattige kulturer.
Fett på kroppen er en forsikring mot fremtidens hungersnød. I en
overflodsøkonomi er slike ekstralagre simpelthen unyttige.
I
en kapitalistisk kultur av effektivitet, omsetning og
produktivitet er fettet blitt det bærende symbolet på det
uproduktive. En del av forklaringen kan være så enkel at kroppen
er en konkret lignelse for det sosiale. Med sin dvaske konsistens
er fettet svært tilgjengelig som kroppslig metafor. Vi ville
aldri tillate oss å snakke like nedsettende om musklene. Musklene
er blodfylte, dynamiske, og de vitner om effektivitet.
Eller
det kan være at vi idealiserer det marginale, det som er
vanskelig å oppnå. I fattige kulturer hyller man fettet, fordi
det vitner om økonomisk suksess. Grossereren skulle ha stor mage.
Fettets fall er formidabelt; fra ”fete saker”, ”fete
biler”, ”fet og fin” til å bli et skjellsord. I en
overflodskultur dyrker vi den som behersker askesen og det faste
grep om sinnet.
Kroppen
er konkret, og den er symbolsk. Fettets problem må således
diskuteres både som konkret og som symbol.
Det konkrete fettet: I EU-området
er det 135 millioner overvektige mennesker. Med de nye
medlemslandene følger ytterligere 70 millioner overernærte.
Fettet er klassedelt. Klassefettet fester seg lettere til kroppene
til de som har lav utdannelse og lav inntekt. Verdenssamfunnet har
nå bestemt at overvekt er et stort problem. WHO har allerede
definert overvekt som et større globalt helseproblem enn
undervekt.
Det er snakk om et medisinsk
problem. Overvekt disponerer for hjerte- og karlidelser. Man
har beregnet at 78000 nye krefttilfeller hvert år i EU-landene er
knyttet til overvekt. Alarmklokkene ringer for 80 millioner
EU-ungdom, på kort eller lang sikt, når det gjelder diabetes utløst
av overvekt. Det europeiske fettet er ennå ikke så monstrøst
som det amerikanske, men vi er på rask vei. X-generasjonens barn
er XXL-generasjonen.
Til
dette hører naturlig nok også et økonomisk problem. Fetthelsen koster. Vi har mye annet vi kunne ønske
å bruke våre kollektive ressurser til.
Grunnene er flere: Bilisme,
TV, dataspill og så videre. Vi spiser for mye og beveger oss for
lite. Dette er velkjent inntil det trettende. En annen måte å si
det på er at overflodens nærmiljø er ernæringsmessig toksisk
– giftig.
Samtidig
er det deilig å identifisere et par solide skurker i dette
sammensatte bildet:
Den første skurken er en fast
food-bransje som produserer usunn og fetende mat i bokstavelig
talt industrielle mengder. Eric Schlossers sjokkerende bok ”Fast
food nation” (2001) avslører en gang for alle Happy Meal.
Grundig lesning bidrar til at man har spist sin siste hamburger.
Kjedene vet hva de gjør, og selskaper som McDonald forventes å
bli utsatt for krav om erstatning av den typen tobakkindustrien
lenge har kjent. Utmerket.
Den
andre skurken er slankeindustrien. Sammenhengene er mer
innviklete. Poenget er at de aller største delene av denne
industrien selger tjenester som vi vet ikke virker.
Slankeindustriens voldsomme omfang er i seg en dokumentasjon av
dens manglende effekt. Dens fremste sluttprodukter er i stedet lav
selvfølelse, kroppsmisnøye – og jojo-slanking; vekten går opp
og ned, noe vi vet bidrar til dårligere fysisk helse.
Det
symbolske fettet:
Fru
Fet er gift med Herr Mager. Hun forteller at hennes sportslige
mann forakter fete folk. Det gjør jo ikke hennes problem mindre.
Jeg betrakter henne, og jeg blir skuffet over meg selv. Selv om
jeg burde vite bedre, merker jeg hvordan fordommene trenger seg på,
om karakter og moral. Fettets negative magi har stor makt. Normene
siver umerkelig inn i oss, og presenterer seg ikke som normer, men
som virkelighet. ”Det er slik det er.”
Jeg ser på munnen hennes. Og
så ser jeg mot skrittet. Jeg betrakter begjærets to sentrale
kroppsåpninger. Opp og ned og tilbake igjen. Tabuene flytter seg
omkring på kroppen. I perioder samler de seg i visse av kroppens
regioner, for så nomadisk å flytte til et nytt landskap.
Jeg tenker på en annen
kvinne. For henne var det å hastig svelge to sjokolader en større
synd enn å være utro mot sin mann. I vår kulturkrets har det
skjedd en interessant transport av det tabuiserte fra én kroppsåpning
til en annen, fra skrittet til munnen.
Freud skapte et helt
psykologisk univers omkring den tabuiserte seksualiteten. Det
utspant det seg psykologiske slag omkring reguleringen av begjæret.
Kvinnens kontroll av det seksuelle begjæret var et symbolsk
kroppslig uttrykk for moralsk styrke. Hun var seksuelt dydig,
eller en selvoppofrende mor, og de to var for øvrig sider av
samme sak. Den katolske kirkens dyrkelse av jomfrumoren er en
genial sammensmeltning av disse to idealene.
Seksualiteten er i ferd med å bli avtabuisert, iallfall
delvis. Jomfrumoren er ikke en referanse for dagens kvinner. Den
moderne kulturen er preget av at seksualiteten som tema inntar
stadig flere scener. Seksualiteten er snart i alt, unntatt i
seksualiteten. Med det menes at seksualiteten trivialiseres, og
den trivialiserte seksualiteten mister den magi og spenning som hører
til et avgrenset område.
Munnen er blitt det nye
organet for symbolsk å markere at man mestrer. Vi utstråler
suksess gjennom vår jomfruelige omgang med mat. ”Man ist, was
man isst,” ifølge filosofen Feuerbach. Man er det man spiser.
Hele
min misjon her – ved å bringe inn det dobbelte perspektiv med
konkret og symbol – er å komme med en advarsel.
Vår økende vekt er et seriøst
problem. Noe bør gjøres. Men vi vet ennå ikke hva som bør gjøres.
Vi må unngå fet panikk. Fet panikk betyr at de naive blant oss
vil øke propagandaen for å gå ned i vekt. Det er farlig. Mye
tyder på at det for mange ikke virker. For andre virker det mot
sin hensikt. Økt – lite reflektert – propaganda om
vektnedgang kan bidra til en forsterket demonisering av fettet.
Det hvite vevet blir ytterligere fylt av negative fortellinger, om
forakt og selvforakt.
Fettets
negative magi har stor makt over oss; så stor at vi mister
selvinnsikten. Når vi helsefolk snakker om fettets farer, må vi
spørre om hvor nøktern vår informasjon er. Jeg vet at jeg
definitivt ikke stoler på enkelte av mine kolleger som hellig
misjonerer for den slanke og sunne kroppen. De snakker delvis
sant, men de agerer oss ut sine moralske fordommer mot overvektige
mennesker. De glemmer som regel å minne om at moderat undervekt
er mer helseskadelig enn moderat overvekt. For lite fett gjør håret
dødt og seksuallivet fattigere. De snakker om fett med fråde om
hodet.
Vår
kollektive opptatthet av slanking representerer et interessant og
problematisk paradoks: Noen lykkes med å gå ned i vekt. Men for
andre blir slankingen det som utløser at de mister kontrollen
over maten; og at de i neste omgang overspiser seg fete. Jeg
spiser fordi jeg slanker meg. Løsningen blir problemet.
Opptattheten av fettet som
medisinsk problem kan utløse det psykologiske problemet: En rekke
mennesker erfarer kroppsskam på grunn av sin overvekt. Kroppsmisnøye
sprer seg epidemisk i vår kultur. Vi har vitenskapelig
dokumentasjon for at det ikke bare er de overvektige, men også de
normal- og undervektige som synes de nå veier for mye.
Skrekkscenarioene om den galopperende fedmen skaper problemer for
de mange. De tidligere runde og blide blir mindre blide.
Propagandaen lykkes ikke med å skille klienten
fra hveten.
Et
psykologisk problem vil for noen kunne utarte til psykisk sykdom.
Vi tenker sedvanlig på anoreksi og bulimi som våre
spiseforstyrrelser. Men vi er også i ferd med å definere en
tredje, overspisingslidelse (binge eating disorder). Det sentrale trekket er
ukontrollert overspising, uten den kompenserende renselse vi
finner hos personen med bulimi. Ved overspisingslidelse er – som
ved anoreksi og bulimi – det kollektive maset om slanking en av
de sentrale risikofaktorene.
Fru
Fet er en overspiser. Hun er dypt ulykkelig. Hun tenker for mye.
Hun sier at hun kommer til å tenke seg i hjel. Hun spør om jeg
kan ta fra henne de dårlige tankene. Det er ikke så lett. Hun
tenker på alt hun mangler og alt hun savner. Hun tenker også på
sin fete kropp. Hun spiser. Hun spiser, og hun fyller på. Hun
fyller på til det er mer enn fullt. Først da lykkes hun med å
glemme. Da glemmer hun det meste, men først og fremst seg selv.
Den monstrøse spisingen tar vekk de vonde tankene og følelsene.
Enn så lenge. Jeg ser på henne, på fettet hennes, forsøksvis
omsorgsfullt, og jeg tenker: Sannelig, hun driver stort i take
away.
Hun
og jeg har en jobb å gjøre. Fett nok.
www.skarderud.no
Finn
Skårderud er norsk psykiater og forfatter. På dansk finnes bøkene
”Sultekunstnerne”, ”Uro” og ”Stærk/svag. En håndbog om
spiseforstyrrelser”.
|
