Hovedsiden | Biografi | Forfatterskap | Nyere artikler | Aschehoug | Spiseforstyrrelser | Bokbestilling | Ledelse og arbeidsliv | Kontakt
 

EN MELANKOLSK BY

Trieste

”Trieste I”

 Finn Skårderud

Kan en by være lei seg? Nei, ærlig talt, det kan den ikke. Like lite som en elv er melankolsk, eller brillene mine er oppstemte. Men byens innbyggere og dens besøkende kan selvfølgelig være triste. Byen tilskrives de sinnsstemninger vi selv er i. Det kalles antropomorfisme; å fylle ting, dyr – og i dette tilfelle en by – med våre egne egenskaper.

Og det er klart at byfolkenes tristhet, depresjoner, desperasjoner og selvmorderiske trekk kan stimuleres av byens kvaliteter. Arkitektur og estetikk ordner rommene mellom menneskene. Rom skaper forhold, og våre forhold er våre liv.

Og en by har en historie, mer eller mindre trist.

Denne innledningen er til for å komme nærmere det fenomen at så mange, så påfallende mange, har erklært italienske Trieste som en melankolsk by. Hva skal til for en slik diagnostikk? Kanskje det bare er blitt en klisjé, en latskap i språk og tanke? Eller har melankolien særlige vekstvilkår i dette vakre bylandskapet?

Ja, mer enn melankolsk. Den østerrikske dramatikeren Hermann Bahr likte seg så godt her, sa han, fordi byen hadde en stemning av uvirkelighet, som om han befant seg ”ingensteds”. I sin nyeste bok ”Trieste and the Meaning of Nowhere” gjentar den walisiske reiseforfatteren Jan Morris samme poeng. Hun erklærer Trieste som ”hovedstaden for ingen steder”. Det er stedet for det som ikke er.

            Byen er så overraskende lite italiensk. Kommer man med toget, møter man straks den ulykkelige, spisevegrende og treningsnarkomane dronning Sissi av Østerrike-Ungarn. Statuen står i parken foran jernbanestasjonen. Inntil byen i 1918 ble italiensk, var Trieste den keiserlige og kongelige havnen til dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn.

Riktignok finnes et romersk amfiteater. Men det er en annen verden som taler gjennom arkitekturen. Ny-klassiske palasser langs havnen, eksesser i Art Nouveau, som her kalles Liberty Style, er minner fra det moderne livet. Trieste er den energien som oppstår når nasjonaliteter og språk møtes. I slike møter oppstår konflikter, men det skapes også noe helt nytt. Trieste er en adriatisk melting pot, kosmopolitisk, multikulturell, multietnisk og multireligiøs. Den triestinske dialekten er et krevende babbel av mange andre italienske dialekter så vel som armensk, engelsk, spansk, tyrkisk, maltesisk, tysk, ungarsk, slovensk, kroatisk, tsjekkisk, gresk – og sikkert mer.

Havnen skapte byen. Om Trieste kjennes som ”ingen steder”, er det fordi dette også har vært ”alle steder”. Ute på moloen, med ryggen mot byen og ansiktet mot havet kjennes det kortere til Singapore enn til Roma. På den sentrale piazzaen står monumentet over ”De fire kontinenter”.

Etter et første møte for tjue år siden har Trieste vært min fikse idé. De færreste kjenner byen, men jeg synes jeg støter på den hele tiden. Trieste dukker opp i romaner, biografier og i den politiske og økonomiske historien. Stendhal frøs på tærne i Trieste og arbeidet med ”Rødt og sort”, Sir Richard Francis Burton oversatte ”Tusen og en natt” til engelsk i 1870-årene. Casanova levde her to år i eksil fra Venezia.      Hva hadde Suez-kanalen vært uten kapital fra Trieste?

Med bil er det to innganger. Den beste er gjennom Duino, hvor Rilke skrev sine Duino-elegier. Da kommer man ovenfra, og så ned Kystveien. Full oversikt over havnen og byen. Imponerende; men melankolsk? Her følger en argumentasjon i syv ledd:

Triste tall

La oss bli raskt ferdig med statistikken. Trieste er den italienske byen med høyest selvmordsrate.

Sorg og tap

Trieste er skapt omkring noe som ikke lenger finnes. Havnen – militær og kommersiell – skapte den moderne byen. Dette var habsburgernes Hong Kong. Havnen ble irrelevant i kraft av kollapsen til det regimet som hadde skapt den. Å sørge over tapt storhet er kjent psykologi. Freud levde en periode i Trieste. Han beskrev melankolien som en umulig sorg.

Etter annen verdenkrig ble det gjort diplomatiske anstrengelser for å oppheve traumet. Trieste skulle bli internasjonal frihavn under FN-oppsyn. Men den kalde krigen ødela for dette.

Isolasjon

Trieste er midt i verden, men utenfor. På kartet kan det se ut som en liten fold i papiret. Den er et stykke isolert italiensk jord i det nord-østligste hjørnet, klemt inn mot Slovenia og omgitt av slaviske områder. ”Sivilisasjonen tar sitt siste åndedrag her,” skrev Chateaubriand i 1806, ”på disse strendene hvor barbariet begynner.” Trieste ligger en drøy time fra Venezia, men mange italienere vet ikke om byen, eller at den er italiensk. Ved årtusenskiftet hadde flyplassen i Trieste bare én internasjonal flyrute, til München.

Klima

Været bidrar til isolasjonen. Den isnende vintervinden fra alpene i nord har et eget navn, bora. Den er meget viktig i byens selvbilde. Og den har fått sin egen gate. Bora’en blåser opp skjørt, og tvinger postbudene tett inntil veggen. Pinjeskogen på Karst-slettene utenfor byen ble plantet for å beskytte byen mot bora’en. Ryktene forteller om togvogner som ble blåst overende. Og i flere av gatene skal de ha vært rekkverk til å holde seg fast i. Lokale historikere er overbevist om at det var vinden som avgjorde et viktig slag i Karst i år 394 før Kristus – derfor Bora-slaget. Og de samme historikerne mener at dette var et viktig bidrag

til Romerrikets fall.

Stendhal mente vinden påvirket både hans dårlige humør og hans reumatisme. Den triestinske varianten av melankoli skal angivelig ha en dragning mot det hypokondriske. Hypokondrien gir smerten en konkret beskjeftigelse. Og Jan Morris mener at bora’en er av stor betydning for utbredelsen av hypokondri i Trieste. Hovedpersonen i Italo Svevos roman ”Zenos bekjennelser” klamrer seg til en rekke innbilte lidelser, både plaget og tilfreds med at det er vanskeligere å bli frisk av en fantasert sykdom enn en virkelig sykdom.

Rotløshet

Bybildet i Trieste er sterkt preget av de kapitalistiske guder. Hvor mange banker og forsikringsselskaper man kan presse inn i én by? Karl Marx skrev i 1857 at Trieste ble drevet av ”en brokete gjeng med spekulanter”, fra hele den vestlige verden. Både lykkejegere og seriøse finansmenn dro hit, noe som førte til at byen ifølge Marx ikke var tynget av tradisjon, og hadde samme økonomiske fordeler som USA av ”ikke å ha en fortid”.

            Penger er uro. Kapitalisme er kreativ ødeleggelse. Gammelt skal ødelegges, og nytt skal komme i stedet. Voldsomme økonomiske dynamikker, slik Trieste opplevde fra 1750 til begynnelsen av 1900-tallet, setter identiteter på spill. Faste holdepunkter utfordres, og vissheten om hvem man selv er, blir svekket. Det er lett å gå seg vill i seg selv. Rotløsheten ble selvfølgelig forsterket av oppløsningen av dobbelmonarkiet. Sentrum forsvant.

            Følelsen av å være frakoblet er kanskje essensen av moderne melankoli. Melankoli kan være et uttrykk for å ha mistet, et manglende nærvær. Men det kan også være et følelsesmessig uttrykk for aldri å ha fått det man trenger. Man kjenner ikke tapet, men tomheten. Det som mangler, er ikke forankret i noe språk.

Kritisk innsikt

Byens forfatter Claudio Magris vil gjerne at hans by skal forbindes med melankoli. Men til vemodet legger han til vitalitet. Vitalitet og vemod er to sider av samme sak. Byens fordums energi ga grobunn for utopier og kravstorhet. Det nærte den ungdommelige kritiske sansen, et aggressivt begjær etter det rene og idelle – og en nietzscheansk kulturkamp mot fossiler.

Vemodet er den grå skuffelsen over at utopiene ikke har dekning.

Eksil

Jan Morris har skrevet om lag førti reisebøker, fra hele kloden. Hun er nå i midten av syttiårene, og har annonsert at boken om Trieste var den siste. Hun valgte byen med omhu. Hun skriver om byen i sitt liv. Og hun skriver sitt liv inn i byen. Trieste er de eksilertes by. Hun har vært i eksil.

Noen måtte flykte. Andre dro i frivillig eksil, som James Joyce. Det er forskjellige former for eksil. Sted. Tid. Og kjønn. Jan Morris var her første gang som soldat under andre verdenskrig. Da het hun James, og var mann. Hun følte seg ikke hjemme, og skiftet kjønn. Hun avslutter sin bok om Trieste med betraktninger om eksil-psyken. Og at dette må være ett av de beste steder å ende opp.

”Jeg har kommet til den konklusjon at en spesiell historie og en prekær geografisk posisjon har gjort Trieste til det nærmeste du finner en anstendig by, på starten av et nytt årtusen… Joyce sa at han aldri hadde møtt så mye vennlighet som i Triste. Mahler så på befolkningen som ’skrekkelig hyggelige’. So do I.”

Melankoli er et ytterst upresist begrep. Det kan være en dyp psykose eller en livsholdning. Slik det finnes en dødelig melankoli og en lat melankoli, finnes det også god melankoli. Én beskrivelse av melankoli er at vi lider tofoldig. Vi lider, og så lider vi fordi vi ikke har et godt nok språk for vår lidelse. Når språket er dødt, er det krise. Det må sparkes i gang igjen. At en by kan kalles melankolsk, kan være et gode ved at den gir oss noe konkret å forholde oss til. Vi kan se bygninger, høre historier og få bilder som beskriver vår egen tilstand. Tilstanden kan bli til fortellinger.

Trieste er et språk. Byen lager bevegelse.

Finn Skårderud er psykiater og forfatter.