|
Å DRØMME I HUNDRE
Freuds
Drømmetydning – 100
ÅR
FINN
SKÅRDERUD
Vi
våkner og har arbeidet.
Det
begynte med en forsiktig usannhet. Strengt tatt kom boken ut i november 1899.
Men forleggeren Deuticke valgte å sette 1900 som
utgivelsesår. Vi kan
forstå ham: Det er lett å være svak for runde tall.
Eller kanskje han hadde en forutanelse om hvilket verk han
satt med. Sigmund
Freuds Drømmetydning ble
like viktig for psykologien som Darwins Om
artenes opprinnelse var for biologien.
Drømmetydning ble
hovedverket i psykoanalysen, og drømmene var i følge Freud selve
”kongeveien – en Via Regia – til det ubevisste”.
Drømmetydning
var alt annet enn en umiddelbar suksess. Førsteopplaget var på
seks hundre bøker, og det tok åtte år å selge disse. Boken ble
omtalt på linje med de romantiske drømmebøkene som er “trykt
på dårlig papir, som man kan finne i kokkepikens kommode”.
I den vitenskapelige fornuften var ikke drømmen særlig
mer enn et unyttig og meningsløst kaos, i beste fall en sjelelig
kloakk for overarbeidete hjerner.
Forøvrig minnet drømmen i sin kaotiske form om sinnsykdom.
Freud
ville gi drømmen en mening.
Freud så ikke drømmen
som et kaos, men som gåter. Freuds natur var å være en gåteløser. Drømmen lignet på symptomet: Noe trer frem for å fortelle
om noe annet. Og dermed var scenen klar for sjelelegen. Etter ubevissthetens nattarbeid var det duket for dagens
tolkningsarbeid.
Med
hundre års etterpåklokskap: Uansett holdninger til Freud og
psykoanalysen, så lyktes han til tross for motstanden med å gi vårt
nattlige sjeleliv legitimitet som en betydningsfull kommunikasjon.
Han tok drømmen fra billige profeter og ga den til oss.
Det
er faktisk ikke så interessant å erklære seg for eller imot
Freud: I våre forståelser
av oss selv er vi språklig preget av det freudske.
Eller benekter
eller fortrenger du en
slik kjensgjerning? Det
er Freud uansett.
Hva
var kjernen i hans drømmetydning?
Helt
siden antikken har det eksistert drømmetydning som forsøkte å
hente ut varsler om fremtiden.
Freud brukte derimot
drømmene for å avsløre fortiden,
en tid som man ikke ville vedkjenne seg.
Drømmene er minner i forkledning og fortrengte ønsker med
falskt pass. Slik bevisstheten for Freud er en overflate over ubevisste
dybder, er også drømmens bilder uttrykk for en skjult mening.
Freuds radikale utsagn er at alle
drømmer er ønskeoppfyllelse. På det mest banale vis er drømmens
rolle å våke over søvnen. Drømmene overvåker søvnen ved å fremstille forstyrrende
ønsker og begjær - som kunne få oss til å våkne - som
oppfylte! Det finnes en sensur av
det ubevisste begjæret.
Sensuren arbeider på to måter: Den demper følelsene som
hører til drømmetankene. Og
den forvansker det billedlige innholdet. Driftsønsker fra det ubevisste leves ut i drømmen, men i en
form som er forenlig med å fortsette å sove.
Lyder
det for enkelt? Freud
var stundom i tvil om dette selv.
Men det tok tyve år før han revurderte sitt utsagn om at
drøm alltid er en ønskeoppfyllelse.
Han holdt lenge på sitt, og det er noe mistillitsvekkende
retthaversk over hans logiske akrobatikk for å få så vel
mareritt og angstdrømmer som tilsynelatende anti-ønskedrømmer
til å passe inn i resonnementet: En pasient presenterer en drøm
som tilsynelatende er fritt for noe ønske.
Freud er ikke opprådd.
Han utleder følgende: ”Dr. Freud er en innpåsliten tosk
som insisterer på at alle drømmer skjuler et ubevisst ønske.
Nå skal jeg drømme en drøm uten noe ønske for å vise
ham hvor dum han er.”
Kan vi i dag forklare bokens suksess?
Det finnes mange forklaringer.
De handler om mer enn selve drømmeteorien.
Én handler om møtet mellom mannen og kulturen.
Freud var på høyde med sin tid.
Moderne
vestlig kultur er psykologisering
av hverdagslivet. Når
de ytre, store fortellingene om helhet og sammenheng ryker, blir
det en personlig oppgave å bevare en psykologisk helhet.
Gud og Djevel forlater jorden og drar av gårde til sin
egen Himmel og Helvete. De
forsvinner ikke, men de forkler seg.
For oss fortsatt jordiske blir de til indre egenskaper.
De blir psykologi. Sigmund
Freuds samlete verker kan betraktes som et stykke pionéraktig
portrettkunst. Det er
portrettet av det psykologiske mennesket. Dette
er et følsomt og selvsentrert menneske, selv-reflekterende, årvåken
overfor hva som beveger seg i det.
Det er deg og meg som risikerer å tenke oss i hjel.
Uansett
hva man måtte mene om psykoanalysen: Historisk var den et
betydningsfullt bidrag til at det moderne gudeforlatte mennesket
fikk begreper for å skape en ordnet fortelling om selvet.
Fortid og nåtid kunne bringes i overensstemmelse, og det
ble gitt muligheter for en selvbevissthet som også var knyttet
til bedre selvkontroll.
Freud
er en litterær suksess.
Freud
kan ikke fattes uten en forståelse for hans kvaliteter som
forteller. Litteraturprofessor Harold Bloom har i The Western Canon tatt med seg Freud i det celebre utvalget av
verdens største forfattere.
Den lett arrogante litteraturprofessoren har ingen særlig
sans for behandlingsmetoden, men desto større sans for Freud som
formidler. Betydningsfulle skikkelser i kulturlivet
arbeidet for at han skulle få Nobelprisen i litteratur.
Bloom
kaller Freud “en
sterk poet”. Leser
vi Freuds sykehistorier, kan det være fristende å kalle ham et
utmerket romanforfatter. Jeg for min del påstår at Drømmetydning er et eksemplarisk essay. De beste essayene tilhører adelen av litteratur.
De er urolige, men allikevel ordnende bevegelser mellom
vitenskap og fiksjon, mellom en aristokratisk og en demokratisk
formidling, mellom det personlige og det allmenne.
Det gode essay er bevegelighet.
Det er en tekst som ikke kan sammenfattes. Det er
tilfluktsstedet for en gammeldags, tidsødende, personbundet form
som kan kalles med det slitte navnet kunnskap.
Essayet er den enkeltes form.
I Drømmetydning
praktiserer Freud et
essay i ordets bokstavelig forstand: et forsøk.
Han prøver seg.
Teksten minner om en indre samtale, hvor han forhandler
med sine egne overbevisninger og med sine forventede opponenter.
Essayet er dialogisk.
Snarere enn å få en ferdig teori, blir vi delaktige i
fortellinger om behov for mer klarhet.
Det er nærliggende å tenke på
parallellene mellom skriveakten
bak en bok som denne og den psykoanalytiske dialogen. Det er eksperimenterende prosesser. Stoffet eltes, nye spørsmål følger etter spørsmål, og
andre sammenhenger trer frem.
Formen speiler innholdet.
Freud
skaper sitt eget bilde for anvendelsen av forskjellige stilistiske
grep i Drømmetydning. Han kaller essayet en “guidet rundtur”:
Drømmetydning er
ikke minst en guidet rundtur i personligheten Freud. Når Drømmetydning er blitt et spennende verk, handler det ikke minst om
dets indre spenninger. Det
er et verk med en urolig forfatter, som kanskje i usikkerhet
overfor sitt pionérarbeid vakler mellom de forskjellige trekkene
i sin egen personlighet. Vi
møter den djerve Freud, han som er en ukonvensjonell forsker.
Han er en begeistret på undringsreise, ydmyk
og takknemlig for
hva han skuer i et uutforsket landskap.
Vi møter den romantiske
som lar språket trave av gårde mot fiksjonen.
Men romantikeren bremses stundom av den ikke-anerkjente
Freud, han som vil bli tatt alvorlig i kretsen av vitenskapsmenn. Pliktskyldig
viser han oss at han har lest sin kildelitteratur.
Men han klarer ikke å holde den polemiske
tilbake. Polemikeren
gir oss skarpe portretter av den medisinske verden i Wien, fylt av
konkurranse og statusjakt. Og
han viser oss et østerriksk samfunn infisert av antisemittisme.
Og vi møter altså den skråsikre Freud.
Vi
møter også romantikerens motsats: den rasjonelle.
Spenningen mellom romantikeren og rasjonalisten er et
gjennomgående trekk i hele Freuds virke.
Vi er uunngåelig ambivalente til Freud, men det er også
han.
Psykiateren
skriver om det normale.
Når
Drømmetydning har hatt
en slik gjennomslagskraft i vår kultur, handler det ikke minst om
at Freud er grensesprengende.
Verket sprengte medisinens grenser.
Selv om legen Freud behandler drømmene som om de var symptomer,
forholder han seg til et ikke-sykelig normalfenomen. Han skaper
modeller som er relevante for en rekke humanistiske disipliner. Og ikke minst for kunstnere, for drømmekunstnerne.
Freuds
modell for drømmens forvandlinger er høyst relevante for poeten.
Diktets fortettete uttrykk kan romme rike symboler og et
mangfold av mulige meninger.
Enda nærmere drømmens fortellergrep og struktur kommer vi
i filmen. Drømmen er
vår nattkino. Filmen som medium har omtrent samme alder som Drømmetydning. Filmskapere har på forskjellig vis tematisert, latt seg
inspirere av og forsøkt å etterligne drøm.
Navnene er Bergman, Fellini, Tarkovskij, Buñuel – og en
David Lynch.
Surrealistlederen - og
psykiateren - André Breton hadde uten å spørre utnevnt Freud
som profet for den surrealistiske bevegelsen.
Begeistringen var alt annet enn gjensidig. Freuds interesse lå ikke i den forvirrende drømmen, men i
de store og hele fortellingene bak det tilsynelatende
ubegripelige. Han var
en borger som dyrket de klassiske beretningene med begynnelse og
slutt.
Freud
skiller mellom den latente drømmen og den
manifeste drømmen.
Den
latente drømmen er det ubevisste i sin opprinnelige form, mens
den manifeste drømmen er sluttproduktet – det som vi husker som
“drømmen”. Den manifeste drømmen får sin endelige form fra drømmearbeidet.
Med drømmearbeidet sikter Freud først og fremst til de tre
forvandlingsformene fortetning
(et bilde kan romme mange situasjoner),
forskyvning (psykisk energi fra det konfliktfylte flyttes over
til det mer akseptable) samt
symboldannelse.
Hvor
Freud ikke lyktes:
Veien
tilbake til den latente drømmen går via fortolkningen. Gjennom
tolkningsarbeidet løses det opp i fortetninger, det forskjøvete
settes på plass, og man kan kikke bak symbolene.
Den latente drømmetanken viser seg da – for Freud – å
være et begripelig og logisk fenomen.
Drømmetydning har historiske
likhetstrekk med stjernetyding, skrifttyding og gransking i lever,
nyrer og kaffegrut. Freud
bidro til å trekke disiplinen vekk fra overtro og spåkoner.
Men han lyktes slett ikke helt å eliminere den oppfattelse
at man helst skulle være litt synsk for å tyde drømmer.
I Drømmetydning
finner vi eksempler på tolkninger som blir i mest fantasifulle
laget.
I den første utgaven av Drømmetydning
manglet avsnittet om drømmesymbolikken.
Det ble skrevet til langt senere, påvirket av kollegaen
William Stekel. Stekel hadde en oppfinnsom hjerne og fant mange hverdagslige
gjenstander og aktiviteter som på en eller annen måte kunne
minne om sensurerte kjønnsorganer eller samleiesituasjoner.
Stekel var en meget produktiv, men kontroversiell
Freud-elev. Han ble
anklaget for å fuske med vitenskapelige resultater, og av nære
oppfattet som en stor drittsekk.
I den foreliggende utgaven er
dette stekelske materialet innarbeidet.
Freud advarte mot at solid fortolkningsarbeid skulle bli
erstattet av kvikke symbolfortolkninger.
Dette har likevel blitt en del av den freudianske drømmefortolkningen. Det er lett å latterliggjøre en del av
symboloversettelsene. Og
vulgariseringene har fått sine uttrykk i våsete drømmeleksika.
Nettopp den tolkningsteknikken som Freud fant mest tvilsom,
ble for mange den attraktive.
Som han selv har skrevet: Av og til er en sigar bare en
sigar.
Vi
har drømt med Freud i hundre år.
Hva så. Og
hva nå? Hva med
nattens sjeleliv i dagens sjeleliv?
Freud levde i en storhetstid
for fornuften. Fornuftens
grandiose fantasi var at alt kunne forklares.
Freud var en mental slektning av Sherlock Holmes.
Holmes’ forfatter, Conan Doyle, og Freud var begge leger.
De var fornuftens sporhunder.
De gikk til fortolkningsverket med logikk og kjemisk
analyse, med atlas og pipetter.
De søkte i sigaraske, fotspor og drømmeliv.
Freud bidrar til en nærmest
romantisk oppvurdering av hemmeligheten
og den avslørende akten.
Bak overflaten finnes sannheten.
I et slikt paradigme var det sjelden to mordere til ett og
samme mord. Og han bidro til en tilsvarende nedrakking av
overflaten. Dette er
et problem som har fulgt psykoanalysen til i dag.
Den teoretiske forestillingen om at den manifeste drømmen
ikke har noen verdi i seg selv, kommer ofte på kollisjonskurs med
de praktiske erfaringene fra psykoterapeutisk arbeid.
Freud hadde vanskeligheter med å akseptere at overflaten
hadde verdi i seg selv - og ikke bare som et skjul for noe mer
egentlig.
Med
dagens øyne - med våre postmoderne forståelser for dype spill i
overflater og simulasjon og forførelse - er det fristende å si
at Freud hadde vanskeligheter med å forstå selve formen som
formidler – formen som et innhold.
Samme vanskelighet preget også hans forhold til det
kunstneriske. En
roman, en skulptur eller et maleri skulle romme en fortelling som
var tilgjengelig for fortolkning.
Men vi er mange som dyrker et kunstverk simpelthen fordi vi
blir grepet av dets skjønnhet. Kanskje er det slik at det overflatiske faktisk kan være
kunstverkets dypeste formidling – og ikke at det “egentlig”
forteller om noe annet. Kanskje
den manifeste drømmen er like interessant som den latente?
Som
fjerde, femte eller sjette generasjons psykoterapeuter har vi tatt
oss en rekke friheter i forhold til Freuds opprinnelige prosjekt.
Drømmen er kanskje ikke lenger kongeveien.
Men drømmen er en fantastisk begivenhet for å sette i
gang språket om følelser og forhold.
Sammen kan vi vandre omkring i drømmens landskap, stanse
opp og undres om hva og hvordan? Drømmens egentlige natur og funksjon - i streng
nevropsykologisk forstand - kjenner vi ikke til bunns.
Riktignok vet vi at sannsynligheten er stor for at vi blir
gale om vi fratas drømmesøvnen.
Men enn så lenge kan vi leve godt med at drømmen er
nattens sjelelige gave til en rikere økologi av innsikter og
selvrefleksjon. Drømmen
setter i gang nye fortellinger om hvem vi er.
Og nye fortellinger kan bidra til opplevelsen av friere
liv.
En
stimulerende tanke:
Sigmund Freuds Drømmetydning har endret vår måte å tenke på i et helt århundre.
Den har bidratt til et nytt språk for våre samtaler med
oss selv. Dermed
endres vi. Og dermed
har denne boken endret våre drømmer.
Sigmund
Freud:
DRØMMETYDNING
Oversatt
av Trond Winje
498
s. Bokklubben Dagens Bøker.
Oslo
1999
|
