|
DØDEN
PÅ GRAND HOTEL
En
vemodig historie
Finn
Skårderud
Dette er en historie om et
hotell og om begjær. Og den handler om den store italienske
filmskaperen Federico Fellini. Formelen er enkel. Når man som
mest begjærer, får man ikke hva man vil ha. Når man ikke lenger
vil ha, må man ta det.
Rimini.
Et rart navn mente Federico Fellini. ”Rimini; et ord laget av
stokker, av soldater på rekke.” Han likte ikke Rimini. Dagens
feriemaskin ved Italias Adriaterhavskyst er femten kilometer med
lys. Natten har forsvunnet opp i himmelen og ned i havet.
Natten fantes fortsatt da
Fellini vokste opp her på tjue- og trettitallet. For den unge
Fellini var byens Grand Hotel i bokstavelig forstand et fantastisk
sted. Han ville inn. Men han slapp ikke inn. Han var bare en gutt
fra provinsen. Overdådige Grand Hotel var for de andre, for dem
som kom fra store verdener. I stedet for å komme inn til
hotellets indre, tok han hotellet inn i sitt indre. Han gjorde
Grand Hotel til stedet for sine fantasier.
Fellinis filmkunst er
vedvarende begjær. Det er et erotisk begjær, etter den ideelle
kvinnen og store pupper. Men Fellini er langt mer enn kåt.
Seksualiteten var også et bilde på selve livsbegjæret. Og han
begjærte et friere liv. Friheten var et annet liv et annet sted
enn Rimini. Friheten var Roma og Amerika, Fred Astaire og Greta
Garbo.
Alt dette så han i sitt Grand
Hotel. Han gjorde hotellet til en stor og kåt frihetsmaskin.
Fellini
filmet Grand Hotel. ”Amarcord” fra 1973 er hans minnealbum fra
oppveksten i Rimini. Vi er mange som blir litt lykkeligere bare vi
hører denne filmtittelen. Filmen er en fantadokumentar,
en dokumentarfilm om hans ungdoms fantasier, og om hans fantaserte
ungdom. Om minnene var historisk sanne, var ikke så viktig. Av større
betydning var at de var følelsesmessig sanne. Fellini var en løgner
av ærligste sort.
For de kåte ungdommene i
”Amarcord” er Grand Hotel drømmebildet på alt godt og uoppnåelig
liv. Dagdrømmer og nattens våte drømmer flyter sammen i denne
fantastiske projeksjonen. Utenfor står de tyske rikfolkenes
skinnende Mercedes’er. Tjenerne går frem og tilbake med
hundene. Om kveldene ble det danset på terrassen, og guttene
gjemte seg i buskene. Gjennom veggen av planter kunne de ane nakne
kvinnerygger. Det var gull, som ble holdt av mannsarmer i hvite
smokinger. Om kveldene ble Grand Hotel til Istanbul, Bagdad og
Hollywood.
Fellini skrev om Grand Hotel i
boken ”La mia Rimini”:
Når
jeg leste beskrivelser i romaner som ikke helt løftet fantasien
til de store høyder, trakk jeg frem Grand Hotel, som en
scenearbeider i teateret som bruker den samme bakgrunnen for
enhver situasjon. Forbrytelser, voldtekter, vanvittige
elskovsnetter, utpresning, selvmord, tortur, gudinnen Kali: Alt
lot jeg skje på Grand Hotel.
Så
står jeg foran dagens Grand Hotel i Rimini. Hotellet har fem
arrogante stjerner. Det gul-hvite monumentet over luksus er
inviterende og avvisende på samme tid. Hva skal til for å være
ønsket?
Rimini
har ikke så mange store sønner. Den største har nå blitt til
en adresse: Dagens adresse er Il Grand Hotel di Rimini, Parco
Federico Fellini, 47900 Rimini. Og hagen er blitt til Giardino
Fellini. Her kan man lage seg en riktig underholdende ettermiddag
ved å sette seg alene på en hvit stol med blå pute, betrakte
gjestene og forsøke å fantasere fellinisk om dem, om erotikk, om
deres lengsler og om hva som holder dem tilbake.
Fellini
var sytten år gammel da han dro fra Rimini i 1937. Under krigen
ble byen nesten totalskadet. Grand Hotel overlevde. I Roma ble
Fellini til den store Fellini. Han hadde laget ”La Strada” med
sin kone Giuletta Masina. Hennes skikkelse Gelsomina er en
blanding av litt tilbakestående, Jesus og Chaplin. Og Fellini
hadde laget dekadense-portrettet ”La dolce vita”, om verdensånden
som kjører cabriolet. Det var her han diktet vampyrfotografen
Paparazzo. Fellini ble en skandale-suksess; en nyskaper av
filmkunsten med mot til å gi plass til drømmene, fantasiene og
intuisjonen. Han ble en internasjonal star.
Han var meget velkommen på Grand Hotel.
Men
han vendte også tilbake hit i sitt drømmeliv.
Fellini beskriver seg selv som
et ensomt barn. Men ensom må ikke bety ulykkelig. Det ensomme
barnet søkte til sin egen fantasi som sin nærmeste relasjon. Å
fantasere og dikte ble den nærende substansen. Det er ikke moren
og faren, broren og søsteren han beretter om. Han forteller om
dukketeateret han selv laget. Han forteller om tegneseriefigurene.
Og så forteller han om kinoene. Han kalte opp de fire hjørnene
av sengen i bestemorens hus etter de fire kinoene i Rimini. Og her
kjørte han sine fantasiforestillinger for seg selv, fra hjørne
til hjørne, mellom søvn og våken tilstand.
Han følte seg fremmed overfor
foreldrene:
En
gang hadde jeg en drøm, som jeg antar sier det meste om forholdet
til mine foreldre: Jeg gikk til Grand Hotel for å sjekke inn. Jeg
stoppet ved resepsjonen og fylte ut registreringsskjemaet.
Resepsjonisten så på navnet mitt og sa ”Fellini. Det bor noen
andre her med det samme navnet”. Han så over mot terrassen og
sa ”Se, der er de”. Jeg så dit. Det var min mor og min far.
Jeg sa ingenting. ”Kjenner du dem?” spurte han. Jeg sa nei og
han sa ”Ville du like å møte dem?”.
Nok en gang sa jeg ”Nei. Nei
takk”.
Fellini
forfaller.
På hotellets strandanlegg er
det mange bekymrete kropper. De bekymrer seg for forfallet. Mager
blir holdt inne og slapt bindevev blir forsøkt strammet opp med
kremer og kroppslige botsøvelser.
Fellini var kroppslig
forfengelig.
Jeg
har aldri trivdes med min kropp. Først var jeg for tynn. Jeg
ville ikke at noen skulle se meg i badebukse. Selv om jeg bodde
ved havet og elsket havet, lærte jeg aldri å svømme.
Senere ble jeg for fet. Jeg følte
meg alltid for bløt. Jeg ønsket å bygge opp kroppen min, men
var alltid enten for travel eller for lat. Det er vanskelig å være
en god elsker når man skammer seg over sin egen kropp.
Fellini
likte seg så godt i drømme. Der pleide han å være ung og
mager, en potent, seksuell storeter med hår på hodet. Han
fryktet forfallet meget sterkt. Med sin opptatthet av seg selv som
så vel fysisk som kunstnerisk viril, var aldring og sykdom en
meget grov krenkelse.
Krenkelsene ble stadig
grovere. Han fikk en problematisk telefonbeskjed fra Motion
Pictures Academy som varslet ham om hans femte Oscar-statuett, en
æres-Oscar. Beskjeden var problematisk fordi han oppfattet en
slik utmerkelse for ”livstids gjerning” som et varsel om at nå
tenkte de at hans gjerning var over. Han ville lage mer film!
Hver
dag jeg ikke lager film, er en tapt dag. Slik er det å lage film
som å elske.
Men
telefonen var også problematisk fordi en reise til mottakelsen i
Los Angeles ville være en fysisk belastning. Han var plaget av
betennelser i leddene. Og han hadde store brystsmerter.
Han dro. Kort etter
Oscar-utdelingen dro han motvillig til et sykehus i Sveits for
hjertekirurgi. Han mistrivdes meget sterkt på sykehus, og mente
at han drømte dårlige drømmer der hvor det har høye fjell. Og
han fikk müsli å spise i stedet for risotto. Han ville være ett
sted: i Roma. Den nyopererte forhandlet med sykehuset. De ville av
medisinske årsaker beholde sin trassige pasient. Det ble et
kompromiss. Han ble ikke tillatt å dra tilbake til Roma, men fikk
lov til å ha sin rekonvalesens i Rimini.
Det lyder merkelig. Han var
ferdig med barndommens Rimini, og følte at stedet forvirret ham.
Men Fellini ble likevel sendt til Grand Hotel. Han var for noen
dager hotellets sjette stjerne. Men så: På dette en gang
utopienes og erotikkens sted fikk den skrøpelige Fellini sitt første
hjerneslag. Han ble delvis lammet i den ene siden.
Det
er forferdelig når hjernen arbeider raskere enn noen gang, og når
kroppen ikke lenger tar ordrer fra den. Det er som å være fanget
i en annens kropp. Nå opplever jeg meg som en savnet person. Jeg
har mistet meg selv.
Han
unnslapp Grand Hotel. Han ble flyttet til et sykehus i Ferrara.
Der fikk han etter noen uker et nytt slag og våknet aldri av sitt
koma.
Det
gikk altså ikke som han ønsket:
Jeg
ønsker meg, mot slutten av mitt liv, i tilstanden av koma eller nær-døden,
å ha en drøm eller en visjon som åpenbarer universets
hemmeligheter for meg. Og at jeg er frisk nok til å lage en film
om det.
For
min del var det på tide å betale regningen for de mange kaffe i
Giardino Fellini. I slike omgivelser er det ikke vanskelig å lage
indre bilder. Jeg hadde sett for meg Fellini forlate Grand Hotel på
båre. Og jeg har sett for meg skamangsten hos Fellini for at en
paparazzi skulle avbilde ham som lammet. Fellini i rullestol.
Kanskje en noe melodramatisk avslutning; men den er i helt i
overensstemmelse med hans egne utsagn om slutten som en krenkelse.
Ikke noe Istanbul, Bagdad
eller Hollywood i kveld.
Finn Skårderud er norsk
psykiater og forfatter. I 1999 utga han på norsk boken ”Fedrico
Fellini”.
|
