|
DE SØVNLØSE
Finn Skårderud
Søvnen
er en dobbelt plage. Først må vi erkjenne at vi er fullstendig
avhengige. Når vi har erkjent, får vi det kanskje ikke til.
Rock
around the clock. Du rokker rundt klokken, vrir deg og får ikke
sove. Du er redd for ikke å få sove, og derfor får du ikke
sove. De Søvnløses Internasjonale har én milliard mulige
kandidater. Men de er for trette til å organisere seg.
Supertankeren Exxon Valdez
gikk på grunn i Alaskas rev og forurenset store kystområder med
råolje. Romfergen Challenger eksploderte og hele mannskapet
omkom. En ulykke ved kjernekraftverket ved Three Mile Island truet
med å gjøre området til et radioaktivt ødeland. Årsaker:
”Menneskelig svikt.” Og hva var denne menneskelige svikten? Søvnmangel.
Amerikanske
eksperter hevder at søvnmangel er en medvirkende faktor til om
lag halvparten av alle fatale trafikkulykker. Trette sjåfører er
et betydelig større problem enn fulle sjåfører.
Å
krysse Atlanterhavet kan gjøre en døgnvill. Jeg kom tilbake til
hotellet klokken to om natten, og fikk ikke sove. Jeg satset på
noen smuler av sosialt liv i den intime resepsjonen. Algonquin
Hotell på 43. gate har en svært innbydende foajée, med klassisk
dannelse, kunstnerhistorie og dype stoler. Vi var to, nattevakten
og meg. De har også en katt som bor der. The Algonquin Cat er en
del av hotellets mytologi. Nå heter den Mathilda II. Jeg lette og
fant den myke perseren sovende innerst i garderoben. Jeg bar henne
gjennom rommet og plasserte henne på fanget mitt. Overraskende
slo hun seg til ro der. Vi ble tre.
Livet
kan være godt en natt på Manhattan, med katt, peanøtter og en døgnvill
oppstemthet.
Så ble vi fire. En gruppe kom ut av heisen. De gikk mot
utgangsdøren. Men én stanset. Han virket både håpløs og
hjelpeløs. En skikkelse fra en Paul Auster-roman? Han satte seg
noen meter unna, med slitt januarfrakk på. Han rotet påtatt i en
like slitt væske. Han spurte:
”Får heller ikke du sove?”
”Jo
da, men ikke akkurat nå.”
”Får
jeg lov til å snakke med deg?”
Han
sa sitt navn, men jeg fikk det ikke med meg. La ham være Mr.
Sleepless. Han spurte om jeg hadde lagt merke til gruppen som
nettopp hadde gått ut. Jo. Det var hans gruppe, sa han. Den var
blitt til på hans initiativ. Han tok opp en overlesset brosjyre
fra væsken, helt klart hjemmelaget: New
York Literary Society of Insomnia.
Dette rødøyde fellesskapet
av litteraturinteresserte søvnløse var
et vandrende nattseminar. Sleepless fortalte om hvordan de møttes
én gang i måneden. Natten var likevel ødelagt. Så
hvorfor ikke fylle den med trøstende ritualer for mennesker på
randen av ødeleggelse? Hver gang valgte de ut én søvnløs
forfatter og et til forfatteren relevant møtested. Og så leste
de høyt for hverandre, fra de søvnløse tekstene.
I
natt hadde de tatt for seg poeten Dorothy Parker. Sarte,
krampaktige, fordrukne og selvmorderiske Dorothy Parker. Hun var
kjent for sine ondsinnete vittigheter, men også for såre vers.
Det var her hun bodde, og det var ved Algonquin Round Table hun
var dronning for sitt hoff av intellektuelle og forfattere.
Og
altså søvnløse Dorothy Parker:
Tjue minutter over/fire,
presis/og her er Baby/med vidåpne øyne som ringblomster…
Det er dette som bringer/hat
og blodsutgytelser/det er det dette
gjør.
Det
litterære selskapet hadde et overskuddsproblem. Søvnløshetens
forfattere er så mange at man trenger å dele dem i kategorier.
Én slik kategori er de forfatterne som gir et språk til
fortvilelsen over å være søvnløs. Det er litteratur til
gjenkjennelse og trøst.
Min
favoritt er Hjalmar Söderbergs roman Doktor Glas fra 1905.
Glas driver omkring i nattens Stockholm, plaget av et mord han vil
komme til å begå. ”Varför får jag inte sova. Jag har inte
begått något brott.” Et mesterverk, også for dem som får
sove.
En annen kategori er de som gjør
en dyd ut av plagen. Søvnløsheten blir romantisert, slik
melankolikeren kan bli hengiven i forhold til sin egen tristesse; den
er alltid trofast. Søvnløsheten blir knyttet til vitalitet,
kreativitet og genialitet. Sove kan man gjøre når man er død.
Strindberg var en av dem som hadde et lidenskapelig-besatt forhold
til sine våkne netter. Hadde han sovet, hadde vi vel aldri fått Inferno
eller Ett drömspel.
Eller: Misunnelsen overfor de
sovende blir vendt til en forakt, overfor de sløve og slumrende
vanedyrene. Joyce Carol Oates snakker om ”den hemmelige
stoltheten hos den søvnløse, som i all sin fortvilelse og plage,
vet at han er annerledes.” Vladimir Nabokov priste seg lykkelig
over at han våket: ”Søvn er verdens mest stupide brorskap.”
Eller Karen Blixen: ”Bare idioter og slaver sover.”
Freud
skrev seks hundre sider om å drømme, mens søvnløsheten bare
fikk et par fotnoter. Det er først i de siste tiårene at
sovepsyken har blitt viet medisinsk oppmerksomhet. Søvnklinikkene
vokser i antall, diagnostikken forfines og innsikten øker om hva
søvnen faktisk gjør. Manglende søvn kan redusere læring, hemme
vekst hos barn og unge, og det kan bidra til sykdom, overvekt og
raskere aldring. Det er en ironi i at vår kulturs harde krav til
at vi skal forbli unge, vakre og energiske, holder oss våkne og
dermed bidrar til å undergrave nettopp dette.
Mottiltakene er mangfoldige:
Akupunktur, varme bad, medisiner, ørepropper, fysisk aktivitet,
melatonin, lysbehandling, sex, yoga, lesing og mye, mye mer. Eller
Bachs Goldberg-variasjoner. Dette er tretti djevelsk vanskelige
variasjoner over ett tema. De ble komponert i 1742, delvis for å
kurere søvnløsheten hos en aristokrat.
Og
så er det telling av sauer.
Dorothy
Parker utviklet et svært vanskelig forhold til sauer.
”Man
kan ikke forvente at jeg kaster alt jeg har for å begynne å
telle sauer i min alder. Jeg hater sauer… Mitt hat nærmer seg
en fobi… La dem telle seg selv, hvis de er så gale etter
matematikk. La dem gjøre sine egne drittjobber.”
Hvorfor akkurat sauer? Kanskje
denne innsovningsteknikken har sin opprinnelse fra en søvnløs
hyrde. Som metode er sauetellingen interessant. Den er en blanding
av to teknikker for selvhypnose. Den ene er å visualisere for seg
selv en fredfull scene. Den andre er den mantra-lignende rytmiske
repetisjonen.
Dorothy
Parker var av dem som heller tydde til alkohol og barbiturater for
å få sove.
Sleepless
fortalte at det var et visst frafall i hans selskap. Noen forsvant
fordi de fikk sove. Andre gikk det verre med. Veien er kort fra
langvarig søvnmangel til misbruk av alkohol, medikamenter og dop.
Onde sirkler er i gang. Den spriten som hjelper en til å sovne
inn, er den samme som vekker en klokken tre om natten. Og da blir
det mer av den angsten og depresjonen som kanskje startet det
hele.
Selskapet
hadde ikke penger til annonsering, men med oppslag på
antikvariatet Strand på nedre Broadway kom det raskt nye rødøyde
til.
Timen
mellom tre og fire er ulvetimen. Det er også den tiden på døgnet
hvor statistisk sett flest dør. Da er alt vanskelig. Fortid, nåtid
og fremtid blir oppsummert som en stor feil. F. Scott Fitzgerald
skrev at ”klokken tre om natten har en glemt pakke samme
tragiske betydning som en dødsdom.”
Ubehagelige spørsmål tvinger seg frem: Får jeg en
midtlivskrise før jeg har fått meg et liv? Blir barna narkomane?
Hvis Ally McBeal ikke kan finne en mann, hvordan kan da jeg?
Hvorfor er det så mye hår i kammen min? Får jeg kreft av
mobiltelefonen? Disse våkne
marerittene er vanskeligere enn de sovende, fordi man ikke kan våkne
opp fra dem.
Det
kan hjelpe å stå opp. Bekymringene faller ned i føttene. Er man
blant de heldige, kan de neste timene mot grålysningen være den
erotiske etappen, med halvvåkne fantasier.
Er
søvnløsheten det modernes problem?
Det moderne er uro. Tempo,
forandringer og mange valg er en våkemaskin. Folk har sovet dårlig
i alle tider. Men vi sover enda dårligere nå. Kapitalisme er
anti-søvn, både praktisk og ideologisk. Skiftarbeidere får ødelagt
sine rytmer. Den moderne yrkesutøver i det fleksible arbeidslivet
er mer emosjonelt enn fysisk sliten, og må betale med søvnløshet.
En
ideologisk eksponent for anti-søvnen er den usympatiske
effektivitetsberserken Thomas Alva Edison. Oppfinneren av lyspæren
så på søvnen som en plagsom hindring for menneskets egentlige
kall – arbeid. Før elektrisiteten var solen en veileder gjennom
døgnet. Etter Edison brøt et opplyst helvete løs. Natten ble
invadert av dagens aktiviteter, både av produksjon og
underholdning.
På
slutten av attenhundretallet sov man gjennomsnittlig to timer
mindre enn hundre år tidligere. For Edison var dette dypt
tilfredsstillende. Og han strittet selv aktivt imot sin egen søvn
når han var midt i prosjekter. Når trettheten ble for plagsom,
holdt han et rytmeinstrument av messing i hånden. Når han gled
inn i søvnen, løsnet hånden taket, instrumentet falt i gulvet,
og han ble vekket til nye spasmer av flittighet.
Trettitreprosent
av amerikanere får mindre enn seks timer søvn hver natt. Og tenåringer
sover en time mindre i døgnet nå enn for hundre år siden. Om
noen synes de er omgitt av påfallende sløve tenåringer, så har
de saklig rett. Kunnskapen om dette kan faktisk gjøre en litt søvnløs,
når man vet om søvnens betydning både for intelligens, fysisk
modning og helse. Selv Jules Verne kunne ikke forutse den nattlige
surfingen på nettet.
New
York er et godt sted å reflektere over slike fenomener. Byen er søvnløshetens
nervesentrum. Den holder døgnåpent. Med sin intensitet, de mange
overyterne og streberkulturen, Wall Street, høye husleier og
utstrakt ensomhet er det et mer interessant fenomen at noen
faktisk sover godt her.
En av filmhistoriens mest
betydningsfulle søvnløse var taxisjåfør i disse gatene:
Vietnam-veteranen Travis Bickle (Robert De Niro) i Martin
Scorseses Taxi Driver fra 1976.
Når han ikke kjører nattdrosje, ligger han på den nakne hybelen
og snakker til sitt speilbilde. Han planlegger sin hevn over det
samfunnet som har gjort ham til en ensom taper. Det er mange
passasjerløse gule drosjer ute i New York-natten. Hvor mange
Travis’er finnes det?
New York har sin egen lyd. Noe
er lyder fra bilene, fra ambulanser, fra air-condition, og fra
folk som arbeider. Noe er vinden mellom skyskraperne. Det kan
kalles støy, til å holde en våken. Den dype lyden, den jevne
bassen er en kronisk tilstand, et miljø. Men det kan også kalles
hvit støy. Det er slike lyder som hjelper en til å sove,
som lyden av havet.
Kanskje
vi egentlig ikke er søvnløse. Søvnløshet skapes fordi
vi forsøker å gjøre unna søvnen i ett nattlig strekk. Kliniske
eksperimenter ved Clinical Psychology Branch ved National
Institutes of Mental Health i USA viste at om man la seg med
solen, så ville man gradvis utvikle et mønster hvor man hvilte våken
i to timer, så sov dypt i fire timer, for å være rolig våken i
to timer, før man igjen sov i fire nye. Et slikt søvnmønster
ligner på andre pattedyrs. Og våketiden midt på natten ble
beskrevet som en behagelig og meditativ hvile. Forsøkspersonene
beskrev at disse nye rytmene fikk dem til å føle seg mer våkne,
levende og kreative. Forskerne antyder at det moderne maset om at
søvn skal gjøres unna i samlete åtte timer røver oss for en
nattlig våkefase som kan være en ”primal kilde for myter og
fantasier.”
Kanskje
man kan tenke over det neste gang man våkner halv fire.
Sleepless fortalte mer om sitt selskap. Den triste
mannen sa de hadde planer. De drømte om utlandet. Tenk på alle
de søvnløse europeerne: Nattevandring i London i søvnløse
Dickens fotspor, Prousts Paris, Kafkas håpløse netter, Pessoa og
havnestrøket i Lisboa.
”Men
våre planer blir aldri til noe. Vi mangler overskudd. Vi er så
trette.”
Hotellet
var i ferd med å våkne. Mathilda II gikk tilbake til sitt skjul
i garderoben. Mr. Sleepless takket for samtalen, og beklaget seg så
meget. Så forsvant han ut i dagen. Jeg
satt igjen med kattehår på klærne og en brosjyre fra New York
Literary Society for Insomnia.
Bøker:
Elyse
Cheney & Wendy Hubbert (ed.):
The
Literary Insomniac.
New
York: Doubleday 1996.
Deborah
Bishop & David Levy (ed.):
Hello
Midnight.
An
Insomniac’s Literary Bedside Companion.
New
York: Simon & Schuster 2001.
Internett:
SleepNet.
Alt du vil vite om søvnløshet, men er for trett til å spørre
om.
www.sleepnet.com |
