Hovedsiden | Biografi | Forfatterskap | Nyere artikler | Aschehoug | Spiseforstyrrelser | Bokbestilling | Ledelse og arbeidsliv | Kontakt
 

Fast spalte:

Fra divanen

DE NY-SLITNE

Finn Skårderud

Noen brenner i helvetet. 

Andre brenner på jobben.  Mange brenner svært mye på jobben.  Det begynner å bli farlig morsomt å arbeide.

            Vi kan like godt lære oss det med en gang: ”Utbrent”.  Vi vil komme til å høre det svært mye i årene fremover.  Og vi kommer til å få bøkene, seminarene, Redaksjon 21, tiltakspakkene og ekspertene.  Slik er det bare.

            Det er et godt ord.  Det er billedlig tale.  Det er lett å se det for seg.  Det sier noe om smerter og plager uten å være fullt så skambelagt som de psykiatriske diagnosene.  Det formidler noe om årsak.   Årsaken er snarere et overskudd enn en mangel.  Med sin referanse til brannen åpner begrepet for en verdighet.  Man har brent for mye.  Tar man ordet bokstavelig, må det være slik at de slappe, dvaske og lunkne er mindre utsatt for slike sjelens brannskader.

            Nyordet er ikke helt nytt.  Det er i overkant av tjue år gammelt innenfor yrkesmedisinen.  Begrepet utbrenthet ble først anvendt om dem som arbeidet innenfor helsevesen, kirke og skole.  Der arbeider mange gode mennesker ut fra gode idealer, de brenner for en sak, gjør betydelige innsatser og yter litt mer enn de strengt tatt må – og får kanskje ikke så mye godt tilbake.  Noe de kan derimot kan få mye av, er kjeft: fra medier, pårørende og den stadig sterkere pressgruppen som noe orwellsk kalles ”brukere”. 

            Det er ikke til å undres at noen blir trette.  Men utbrenthet er mer enn trett.  Det er trettheten som ikke uten videre går over ved å hvile.  Et forsøk på en definisjon av utbrenthet er at det er en fysisk og psykisk utmattelse etter vedvarende følelsesmessig press i arbeidet.  Tegnene kan være svært mange.  Noen er mest psykiske:  Håpløshet og negativisme, humørsvingninger og irritabilitet, mistenksomhet, motstand mot forandring, dårligere forhold og avstand til kolleger, søvnvansker og misbruk av medikamenter og alkohol.  Andre tegn er mer kroppslige: Tretthet, hodepine, muskelsmerter, økt blodtrykk, dårlig fordøyelse og vekttap.  I korthet: Det dreier seg om depressive trekk.  Jeg skriver ”trekk”, fordi den utbrente på jobben kan fungere greit på andre av livets arenaer.  Men svært alvorlige grader bør nok betraktes som identisk med depresjon.

            Når jeg nå spår begrepet en ny og het utbredelse, handler det om at nye grupper villig lar seg rekruttere.  Vi finner de ny-slitne i feberhete miljøer innenfor medier og nye bransjer som IT.  Individuelle risikofaktorer for utbrenthet er den grenseløse personligheten.  Grenseløsheten kan være ”utover”: Han og hun er svært ærgjerrige, og vil gjøre svært mye for å nå til stjernene.  Den unge kvinnen i TV erklærte stolt for to år siden at hun ville satse på barnløshet: ”Barn er ikke relevant.”  Eller grenseløsheten kan være ”innover”.  Han eller hun klarer ikke å si nei og sette grenser for andre.  Koblet med lav eller svingende selvfølelse kan det bli riktig skummelt når dette personlige grenseløse kolliderer med det grenseløse arbeidslivet.

Hva er det grenseløse arbeidslivet?  Det er ikke minst det faktum at svært mye arbeid stadig blir morsommere.  Fremtiden vil organisere seg rundt den emosjonelle arbeidsplassen.  Det blir stilt krav til langt mer enn lønn: Man skal også få et følelsesmessig utbytte og oppleve selvrealisering i arbeidet.  Det gjelder selve arbeidet, men ikke minst organiseringen i team og prosjekter.  Og selvfølgelig får man mest ut av slike ansatte.  Merarbeidet knyttet til hjemme-PC’en er et interessant eksempel på flytende grenser mellom selvutvikling og selvutbytting. 

Hardt arbeid blir til hard moro.  Det kan være så moro at det er familielivet som oppleves som trivielt. 

            Det grenseløse arbeidslivet er også en ganske barnslig romantisering av å bevege seg på ytelsens rand.  Denne moderne arbeidsetikken henter sine idealer fra ekstremsporten, med dens risikosøken, øyeblikkets intense drama og rusen.  Det grenseløse arbeidets heroisme snakker stygt om arbeidets rutiner.  I stedet hagler det med begeistring for ”kaos-teori”, ”fleksibilitet” og annen ”funky business”. 

            Påminnelse: I all omgang med utbrenthet må vi se opp for individualiseringen av fenomenet.  Selvfølgelig handler det om individet, om hun som tåler og han som ikke tåler.  Men individualiseringens – og psykiatriseringens - åpenbare risiko er at det tildekker at dette handler om hvordan vi organiserer arbeidet.  Og heldigvis kan noe gjøres.  Forebyggende tiltak er ikke noe mysterium; om man rekker å tenke på slikt i arbeidets morsomme rus.  Det er enkle ting som avkobling, variasjon – og pauser.