Dagbladet Magasinet
"SPOR"
16.02.2002
DEN
RUSSISKE DIVANEN
Finn Skårderud
Dette er kanskje litt naive vinternotater fra en diktet by.
Forhåpentligvis handler de også om den terapeutiske samtalen som
politisk redskap.
JEG VILLE SE HODEPUTEN TIL AKHMATOVA. Anna Akhmatova var en av
Russlands store lyrikere i forrige århundre. Hun var god til å
skrive, men dårlig til å sove. En slik kombinasjon, som er
interessant vanlig, kan med stor sannsynlighet lede til at man
skriver om det å sove dårlig. Det finnes enorme mengder med
søvnløses nattboksnotater om søvnløshet.
Et lite bidrag fra Akhmatova: "Søvnløshet er når hodeputen
er like varm på begge sider." Så enkelt og så presist.
Neste gang jeg våkner klokken tre, kan jeg forsøke å avlede meg
selv ved å tenke på å ha berørt Akhmatovas pute. I stedet for
å forholde meg til mine egne nattedemoner, kan jeg bedøve meg
med at min dobbeltsidig opphetede pute egentlig er en del av en
høyere litterær sammenheng. Og så kan jeg smile trygt av å
være del av en slik stor sammenheng. Puten er et dikt. Og så
sovner jeg igjen.
Museet var stengt.
KANSKJE DOSTOVJEVSKI-MUSEET I STEDET? Stengt, det også, sa min
vert Sasha. Oppussing. Jeg liker egentlig ikke dette museet.
Dostovjevski var bare nerver, rastløs tvil og besatt uro. Det er
for rolig der. Det er ikke et museum over den sjelefebrile
forfatteren, men over hans lik. Klokken ved skrivebordet er blitt
stanset for alltid ved hans dødsøyeblikk, 20:38.
Men jeg liker å se på de tunge, smilløse russiske kvinnene som
sitter vakt i rommene i forfatterens leilighet. Og så liker jeg
at man som besøkende må ta av seg skoene og ta på seg
papptøfler. Løfter man foten høyt, faller bakre del ned, og
tøffelen blir til en krøll. Man må subbe. Jeg tror man blir mer
ydmyk og åpen når man må bevege seg med papptøfler i de
rommene hvor Karamasov-brødrene ble diktet til live.
Sasha ville bare mitt beste. Han hadde flere forslag. Vi kunne dra
på hjemmebesøk til Pusjkin. Eller Gogol. Han kunne vise Nabokovs
leilighet, Brodskys kvartaler. Det er påfallende mange forfattere
her. Det kommer jeg tilbake til.
JEG ER MILDT INVOLVERT I EN RUSSISK UTDANNING I PSYKOTERAPI.
Derfor flere besøk i St. Petersburg. Psykologer og psykiatere
skal lære om de langsomme samtalers nytte. Det er krevende dager.
Jeg er nervøs: Snakker vi snakker samme språk? En spirende
psykoanalytisk kultur omkom under Stalin. Divanen ble henrettet.
Siden da har den offentlige psykiatrien vært ressursfattigdom,
tvang og tung bruk av medisiner. Og vi kjenner det politiske
misbruket av psykiatrien overfor dissidenter.
Mine studenter kommer fra en ny generasjon. Jeg møter en voldsom
iver etter å lære. De vil ha et nytt språk. De har et voldsomt
vitebegjær. Men det er mer enn det. De har også et humanistisk
begjær. De leter etter andre modeller for å forstå menneskelig
atferd. Og som profesjonelle jakter de på åpnere måter å møte
sine pasienter på. Det er mulig jeg overdriver, at jeg er naiv.
Men jeg blir svært optimistisk av samtalene med studentene.
Og min tolk bidrar i en pause på en kafé: "Ser du noen
forskjell fra første gang du var her?" "Jo …
kanskje?" "Ser du ikke at unge mennesker nå har begynt
å bry seg om sin fremtid."
DET ER INGEN TILFELDIGHET AT JEG MØTER DETTE BEGJÆRET i St.
Petersburg. Neste år er det tre hundre år siden Peter Den Store
fant på denne byen. Han ville omskape en finsk sump til en
russisk åpning mot Europa. Han brukte italienere og franskmenn
som, og likene av svenske krigsfanger som fyllmasse. Når man
projiserer fra en film til et lerret, forstørres bildet. Denne
byen som en projeksjon av Europa ble også større. Plassene er
store. Vinterdager som mine er man ubeskyttet mot sur vind i denne
konstruerte kanalbyen. At det var moderate Amsterdam og ikke
vanvittige Venezia tsaren lot seg inspirere mest av, er en
plutselig trøstende tanke. Byens frostbitende åpenhet er en
bivirkning av den åpenheten som er byens store idé og
berettigelse, mot Vest.
HVA ER DET EGENTLIG JEG SKAL LÆRE BORT? Jeg tvinges til å tenke
etter hva som er grunntrinnene i en humanistisk samtalepraksis.
Kan det være aktelsen; ikke bare for den som bærer symptomene,
men også for symptomene selv? Symptomer er mer enn ondt som skal
fordrives. De er også budskap, et tegnspråk som rapporterer fra
det eksistensielle. Den som er genuint nysgjerrig på symptomenes
mulige mening, er også en som bryr seg. Enkelte ganger er det nok
i seg selv.
Men man trenger også et psykologisk språk til å beskrive og
fortolke den menneskelige eksistensen. Jo mer jeg grubler over
mitt pedagogiske prosjekt i denne byen, desto mer blir jeg besatt
av byen selv.
ST. PETERSBURG ER ET SPRÅKLIG TILFELLE. Joseph Brodsky hevder at
det er ingen andre steder i Russland hvor tankene så lett
forlater virkeligheten. Enhver forfatter trenger avstand til seg
selv for å beskrive sine erfaringer. Når man lever i en utopisk
by som denne, sparer man reisen vekk. Derfor ble dette hjemstedet
til den russiske litteraturen.
Her finnes psykologisk språk i overflod. St. Petersburg er bygd
av tømmer, mur og metaforer. Diktningen har innhentet byen. Byen
er selv som en narsissist som speiler seg i vannet, men enda mer i
tekstene om den. Og den skyver forfatterne frem foran seg.
Turistene valfarter til åstedet for en begivenhet som er
litterært oppspinn: Raskolnikovs øksedrap av pantelånersken.
Hva er det egentlig jeg skal lære bort? En klok nysgjerrighet?
Mine studenter jakter på et nytt språk. Men det er også snakk
om å se nye muligheter i det språket de allerede eier. Reisen ut
i språket, er også bevegelsen for å gjenoppdage sine egne
tekster. Jeg blir lykkelig over å få bekreftet min gode fordom
om Russland: Alle er lesere.
DEN SISTE DAGEN SPURTE JEG SASHA om hans tro på fremtiden. Den
jødiske psykiateren sa han ikke hadde noen tro på de politiske
systemene. Han trodde ikke på menneskene i dem. Putin kommer fra
KGB. Men han trodde på de politiske mulighetene i den utdanningen
han hadde vært med å bygge opp.
"Når du i ditt land driver psykoterapi, behandler du først
og fremst enkeltmennesker. Når vi vil lære, er det også for å
kurere samfunnet. Vi må demokratisere de russiske sinnene."
FINN SKÅRDERUD er psykiater. Hans siste bøker er Uro (1998),
Federico Fellini (1999) og Sterk/svak. Håndboken om
spiseforstyrrelser (2000).
|
|
