Dagbladet Magasinet
"SPOR"
29.06.2002
DEN FLEKSIBLE ARBEIDER
Finn Skårderud
Hvordan skal man kunne gå på veggen når veggen er blitt fjernet? Rapport fra en lekker verden hvor yrkesskadene er mer sjelelige enn fysiske.
DETTE ER NEDSTEMTE BETRAKTNINGER om de psykologiske konsekvensene av å være en arbeider i den nye kapitalismen. De er inspirert av Telenors nybygg på Fornebu. Bygget er flott. Det oser av fremtid. Det er et arkitektonisk uttrykk for idealer som åpenhet og fleksibilitet. Det er få vegger. De ansatte skal ikke ha sine faste plasser, egne bokhyller eller potteplanter. De skal være absolutt moderne: de skal være i kontinuerlig bevegelse.
Det er fascinerende. Telenor Fornebu er et bilde på den grenseløse dynamikken i moderne kapitalisme. Men om man er i slett lune, er dette et skrekkabinett. For mye fleksibilitet er oppløsning. For mye åpenhet er å være ubeskyttet.
DET FINNES EN MEGET INTERESSANT GAMMEL GUBBE. Han heter Richard Sennett.
Han har skrevet boken "Det fleksible mennesket" (Fagbokforlaget) om den nye kapitalismens sosialpsykologi. Den amerikanske originaltittelen er mer brutal: "The Corrosion of Character". Sennett levner ingen tvil om at arbeidslivet er i dramatisk endring, og han forsøker å beskrive sammenhengene mellom slike endringer og dype personlige dilemmaer. Hans case er USA.
I en viss grad er han en nostalgiker, uten at han dermed savner slitasjen ved samlebåndene. Han ser nok mer tap enn vinning. Slik er det gjerne med gamle gubber. Men hans kritikk er likevel skremmende og aktuell. For et kvart århundre siden skrev han også en bok om arbeidslivet. Der portretterte han en vaktmester. I sin nye bok oppsøker han den gamle vaktmesteren og hans sønn. Sønnen er ikke overraskende en konsulent i næringslivet, stadig på flyttefot. De to blir representantene for gammelt og nytt.
SENNETT ER OPPTATT AV GODE OG DÅRLIGE ORD. Når vi snakker om arbeidslivet, liker vi ikke "rutine". Det stinker av ikke-dynamikk. Det store honnørordet er selvsagt "fleksibilitet". "Risiko" er også blitt svært populært på strategimøtene. Noen romantiserer endog "kaos", og leder kanskje deretter. Jeg tror kaos er oppskrytt.
Slike ord er ideologiske uttrykk for dreiningen mot kvalitet, fleksibilitet og individualisering, vekk fra industriproduksjonens organisering omkring kvantitet, standardisering og kollektiv. Det finnes noen veteraner som har fått gullur etter mange år på samme arbeidsplass. Om en ung person nå henvendte seg til en bedrift og entusiastisk ytret at han ville arbeide der lenge nok til å få gullur, ville nok mange tenke at han var halvsprø og ute av tiden.
Omorganisering er et behov i en aggressiv kapitalisme, men det er også blitt ideologi, i Marx's forstand av en systemlegitimerende bevissthet. Omkring i det arbeidende Norge skjer det en rekke endringer mest for endringens skyld. Og konsulentene veileder mer eller mindre seriøst. Noen gjør meget gode jobber. Andre har dyre slips og billige hoder. Omorganiseringen kan gi en følelse av at man er med i tiden. Men selvfølgelig skaper det utrygghet. Hvor mye utrygghet er for mye? Og det skaper utmattelse: Ikke aller orker "livslang læring"?
"ÅPENHET" ER ET ANNET GODT ORD. Arbeidet åpner seg i mange ender. Arbeidstiden flyter ut, takket være PC og mobiltelefoni. Nå gjelder det mer å være on line enn on time. Individualiseringen åpner opp kollektivet. Og selve arbeidsprosessen åpner seg i den forstand at når man produserer mer tjenester enn ting, kan det også bli vanskeligere å vite at man gjør en god nok jobb. Slikt åpner for skamtematikker: Er jeg bra nok?
Og på Fornebu åpner altså det fysiske rommet seg. Åpenhet har kritiske størrelser. Det kan raskt bli for åpent, i betydningen uoversiktlig. Det er veldig ubehagelig å spille biljard på et bord som ikke har kanter.
DET PREKÆRE SPØRSMÅLET er hvordan ytre krav til fleksibilitet kan forenes med indre krav til sammenheng? Sennett oppsummerer på følgende vis: Hvordan skal konsulenten i hans bok - som lever av og for omorganisering - kunne lære sin egen sønn om betydning av lojalitet, forpliktelse og varighet? Og ikke minst om grenser. Det er fortsatt en del av oss som er overbevist om at barns - og voksnes - opplevelser av trygghet og forutsigbarhet er avgjørende for mentalt velvære.
Hvem passer i det nye arbeidslivet? I den nye kapitalismen er en av de største utfordringene av psykologisk karakter. La meg meget grovt foreslå tre karrierer: Noen passer aldeles utmerket. Det er de som er så mentalt solide at de mestrer og nyter det fleksible livet. Indre sammenheng gir ytre spillerom. De er vinnere. Og så er det dem som ikke mestrer, og som faller fra. Og sier fra. De finner seg andre steder. Slike andre steder kan være roligere deler av arbeidslivet. Eller det kan være trygdebudsjettet.
En tredje gruppe er problematisk interessant. Det er dem som tilsynelatende mestrer. I andre sammenhenger har jeg kalt dem "de flinke". Eller "de ytrestyrte". Selvfølelsen bekreftes gjennom ytre prestasjon. De er ikke trygge nok, men tar igjen ved å smile, yte og å tilpasse seg. De flinke klarer alt, og det er alt de klarer. De mestrer så det svir, men savner ofte selv tilfredsstillelsen av dette. Og de er dårlige til å si ifra. De vil møte plagsomme utfordringer når de i det fleksible arbeidslivet kontinuerlig skal konstruere seg selv om igjen og om igjen. Når man skal forholde seg til så mye, er det lett å miste forholdet til seg selv. Da kaller vi det gjerne tomhetsfølelse og depresjon.
TILBAKE TIL FORNEBU via Silicon Valley i California. Der har man lenge hatt fleksible arbeidslandskap. Og de har for lengst begynt å sette opp veggene igjen. Det handler om identitetens arkitektur. Kanskje det er enklere å støte mot noe enn å gå seg bort i sin egen oppløsning.
FINN SKÅRDERUD er psykiater. Hans siste bøker er Uro (1998), Federico Fellini (1999) og Sterk/svak. Håndboken om spiseforstyrrelser (2000).
|
|
