Dagbladet MAGASINET:
"SPOR"
08.09.2001
BLINDE KROPPER
Finn Skårderud
Et underlig fenomen sprer seg over kloden. Det er en form for blindhet. Vi stirrer på våre kropper - og ser dem ikke.
DET ER IKKE DET AT VI IKKE SER. Men vi ser feil og ser noe annet. Vi fantaserer de kroppene vi frykter.
Det finnes en særegen form for tosomhet. Det er tosomheten foran speilet. Det ligner på ensomhet, men det er likevel to. For det er ikke gitt at de to er like; den som speiler seg og avbildningen på den blanke flaten. Mange har et ukomplisert forhold til partneren i speilbildet, og ser omtrent seg selv. Men andre kan stirre og stirre, og den de ser i speilet blir en annen enn den de vil være. De stirrer og blir skremt av det de ser. I konsentrasjonen om detaljene oppstår forvrengningene.
Ett eksempel er velkjent: Den avmagrete med anoreksi som ser en tykk versjon av seg selv. Et mindre kjent eksempel: Den store kroppsbyggeren som stirrer inn i det overfladiske og ser en veik pyse.
ER DET EN LITEN GALSKAP, EN KVART ELLER HALV GALSKAP? Vi kaller det "kroppsbildeforstyrrelse". Vi vet ikke helt hva det er. Hjernen lurer oss, men hvordan? For noen tiår tilbake ble dette kalt en galskap, en hel galskap og en psykotisk vrangforestilling. Det er unektelig ganske sprøtt når den underernærte tror seg å være en tungvekter. Man forsøkte seg med anti-psykotiske medisiner: Null effekt.
Vi er forsiktigere nå. Nå vet vi at dette gjelder mange flere enn anorektikeren. Det er ikke bare dem, men oss. Og det er ikke et enten-eller, men grader på en skala fra null til mye. I påvente av gode nevropsykologiske forklaringer får vi nøye oss med de kulturpsykologiske. Kroppsbildeforstyrrelsene sprer seg i takt med at vi så voldsomt stapper det kroppslige utseendet med symbolske verdier. Vi bedriver magi. Vi definerer normer som sier at tynn kropp er lik personlig styrke og sosial suksess. Hard kropp er effektivitet. Store muskler er selvdisiplin. En perfekt modellert kropp er stor selvkontroll. Og så videre. Kroppen er en magisk scene for psykologiske spill om selvfølelsen. Våre kropper blir et konkret redskap for å søke lykke. Indre er lik ytre. En slik magi er fascinerende og farlig.
NÅR DET ER SLIK FATT, er det likevel kanskje ikke så rart at evnen til å se - for noen - blir rammet. Magien skifter retning. For den sterkt kroppsopptatte, som nettopp definerer selvfølelse ut fra utseende, kan det bli slik at tristheten, misnøyen, mangelen på kontroll, den dårlige dagen osv. kommer til uttrykk som et opplevd avvik vekk fra den ideelle kroppen. I speilet vises kroppen. Men i speilet vises også de kroppslige projeksjonene av indre liv hos den kroppsopptatte. Ytre er lik indre. Den som er fiksert på tynnheten, kan kjenne at hun flyter ut og blir diger. Kroppsbyggeren kan "se" hvordan det svinner. Feiloppfattelsen er størst der hvor kroppen er estetisk mest følsom. For noen er det hofter og mage, for andre bryst og overarmer. For den følsomme tenåringen er universet en nesekvise.
Forvirringene i kroppens overflate har tradisjonelt blitt oppfattet som kvinners domene. Men nå kommer altså mennene. Menn mister kontrollen over tanker, følelser og atferd omkring sine kropper, og blir slaver av sine egne ritualer. Dels kommer dette til uttrykk som økt oppmerksomhet om spiseforstyrrelser hos gutter og menn. Men vi får også nye navn på maskuline overdrivelser. Adonis-kompleks er et slikt nytt - og plutselig populært - navn.
Narcissus begynte som en halvgud. I dag er han forfalt til pasient - en defekt selvdyrker og navngiveren til en egen personlighetsforstyrrelse. Nå er det altså en annen halvgud som skal sykeliggjøres. Adonis var meget vakker, så vakker at Afrodite og Persefone sloss om å ha ham hos seg. To amerikanske psykiatere og en psykolog har stjålet ynglingens navn og definert Adonis-komplekset for å beskrive de gutter og menn som søker den muskuløse skjønnheten. Tvangspreget lever de i treningsstudioene og spiser lovlige og ulovlige kosttilskudd. (Hope, Phillips og Olivardia: The Adonis Complex. The Secret Crisis of Male Obsession. The Free Press 2000.)
Betegnelsen Adonis-kompleks er forførende. Den gir gode overskrifter og garantert berømmelse og dollar til dem som fant på det. Boken er ok, men man bør være skeptisk overfor slik språklig oppfinnsomhet. Det høres ut som om man lider av noe riktig originalt. Men det er altså snakk om en maskulin versjon av en grunntematikk vi for lengst kjenner.
MANNEN (GJEN)SKAPES SOM ESTETISK OBJEKT. Dagens maskuline skjønnhetsideal har et sterkt tak på gutter og menn. Og det er et ideal i endring. Noen vil huske filmhelter som Gregory Peck og James Stewart. Sammenlignet med Sylvester Stallone, Jean-Claude van Damme og Arnold Schwarzenegger blir de svært puslete typer. Eller vi kan måle størrelsene på musklene til midtsidemennene i Playgirl de siste tjuefem årene: De er blitt større og "hardere". For å gjøre det enkelt: Flere av de maskuline kroppene som presenteres gjennom medier er bare mulige ved bruk av anabole steroider. Idealer dannes omkring en kropp som er et kjemisk produkt. Dette er the 'roided body.
Har vi noen ideer om hvorfor? Et mulig svar er at maskuliniteten er truet. Gutter og menn hadde tidligere sine ganske selvfølgelige arenaer. I løpet av kort tid har kvinner inntatt disse. Kvinner blir både direktører og jagerpiloter. Kanskje man da forsøker å hevde sin maskulinitet ved å gjøre den langt mer synlig.
DET ER EN FORM FOR BLINDHET. Men det forstyrrete kroppsbildet er også en påminnelse om at det observerte vel så mye er en kvalitet ved den som ser, som det som blir sett på. Vi ser ikke det vi ser, men vi ser den vi selv er. I øyet sitter selvfølelsen pluss idealene.
Det er fortsatt svært underlig, men kanskje det også er logisk. Om man har sans for elementær magi.
FINN SKÅRDERUD er psykiater. Hans siste bøker er Uro (1998), Federico Fellini (1999) og Sterk/svak. Håndboken om spiseforstyrrelser (2000).
|
|
