Dagbladet Magasinet
"SPOR"
18.08.2001
KUNSTEN Å ARVE
Finn Skårderud
Pengene klarer vi som regel. Men når arven er psykologisk, blir det vanskeligere.
DETTE ER EN KORT HISTORIE OM PROBLEMENE med å arve. Den tar utgangspunkt i S. Det går godt til slutt. Hun befinner seg på en internasjonal flyplass. Hun har nettopp gått et langt stykke med for mye håndbagasje. Noen krangler ved utgangen fordi flyet er overbooket. S er ikke svett, men klam på den særegne måten man blir på store flyplasser. Dette moderate ubehaget, som kjennes kroppslig, gjør at man ikke slipper unna å tenke over hvordan man har det. Slike steder er nervøse steder.
Da er det at S merker at hun ufrivillig lager en bevegelse. Det er ikke mye, bare en liten dreining med nakken og trekning omkring munnen. Vi har slike. Vi er ofte ikke klar over dem selv. Men de kan være viktige i andres bilder av oss.
DET KAN HØRES UNDERLIG UT, men oppdagelsen av denne lille ubetydelige bevegelsen, gjorde S dypt fortvilt. Hun anstrengte seg for at omgivelsene ikke skulle merke noe; et usynlig sammenbrudd. Hun gjenkjente den lille bevegelsen som et trekk fra moren. Det var et trekk fra en mor hun absolutt ikke ønsket å ligne.
Det hadde vært år i tåke og forvirring. Hun anstrengte seg over evne for å få morens anerkjennelse. Av og til kunne bekreftelsene være der, voldsomt, men så fulgte nye krenkelser. S lurte på hva som var galt med S. En dag var hun sterk nok til ikke å tigge lenger. Nå kom klarere dager. Gradvis mente hun nå å se hvordan moren holdt seg selv oppe ved å dytte andre ned, sjalusien, (hevn)gjerrigheten og mye annet velkjent stoff. Det hele var litt Norén.
Hennes nye innsikter var frigjørende. Det hele var litt Norén, og hun bestemte seg for å gå i pausen? Lov nå ikke for mye. Følelsesmessige bånd binder og blinder. S måtte holde seg på god avstand. Kom hun for nær, ble hun raskt sugd inn i den onde virvelen av håp, avvisning og den påfølgende tvilen på seg selv. Hun befant seg på en flyplass. Av og til må man dra langt.
DET ER VANSKELIG Å ARVE, når man så sterkt som S ville unngå det. Hun hadde ikke vært klar over at også hun hadde samme trekninger som moren. På flyplassen ble hun brått minnet om hvor dypt moren satt i henne. Moren var gått i kjøttet på S: inkorporert og inkarnert. Det er jo selvfølgelig, når halvparten av arven kommer derfra. Men denne moderlige rykningen minnet henne på andre, ikke-kroppslige, trekk ved henne selv. Når hun oppdro sine egne barn, var hun fast besluttet på at de skulle få noe helt annet. Men selv med de beste forsettene innså hun at hun gjentok flere av morens trekk. Hun hadde et hissig temperament, og innrømmet at han kunne være svært urimelig. Hun hadde ikke all verdens krefter å ta av, og det ble bare slik. Underskudd lager underskudd. S sto på en flyplass og fryktet at også psykologien har sin arvesynd.
Det komme stramme dager. Hun motarbeidet bevisst sin kroppslige arv. Hun laget motbevegelser. Hun vred og vrengte på seg. Det var som om S skulle drive ut femti prosent av sine gener. Hun ble stiv og det gjorde vondt. Bevegelsene ble kantete, og vennene spurte hva som var i veien. Forsøkene på anti-arv gjorde henne til midlertidig krøpling. En dag satt nakken bom fast i en vridd stilling. Det er veldig vondt og ser litt komisk ut.
S HAR SIN SPESIELLE HISTORIE OM ARV. Men den utspiller seg innenfor de store kulturelle sammenhengene, og der er det også vanskelige å arve. S kan være god å lene seg til, i pedagogisk forstand, fordi hun har en tendens til å sette tingene på spissen. De kulturelle historiene handler om en dyp mistro til opphavet. Det symbolske modermordet og fadermordet er et grunnpremiss ved det moderne; det moderne river gammelt for å skape nytt. Én mulig, og meget skjematisk, beskrivelse av problemene med å arve tar utgangspunkt i det sterke påbudet om selvstendighet.
Det er skamfullt å ikke være selvstendig. Men hvordan blir man det? Dette byr på interessante problemer for familien. Den moderne familien er et psykologisk prosjekt med sterk vekt på indre arv. Barna skal ikke arve foreldrene, psykologisk sett, men de skal arve seg selv og sitt eget uavhengige selv. Foreldrene forventes å gi seg selv for at barna ikke skal bli som dem. Dette er ikke helt enkelt. Det er ikke enkelt fordi kulturen tildekker den grunnleggende sannheten at enhver form for autonomi også baserer seg på avhengigheter. De fleste erfarer at selvstendigheten er fiktiv. Våre foreldre er bygd inn i oss, som skikkelser og forventninger. Selv etter at de er døde forsøker vi å imponere dem. De er der, samtidig som dette skal benektes eller fortrenges om kravet til selvstendighet skal tilfredsstilles. Dette åpner for forvirring. Eller raseri. Eller psykoterapi.
KUNSTEN Å ARVE ER EN GJENGANGER I PSYKOTERAPI. Hvor mange generasjoner skal til for å bli fri? S innså at det var minst to måter å arve på. Det var å arve; og så var det av alle krefter å skulle benekte arven. Men anti-arven risikerer å bli en felle. Den låste nakken ble et bevis på at de motsatte bevegelsen var en annen måte å forlenge arven på. Ønsket om å forandre seg er prisverdig og nødvendig, ja, en etisk forpliktelse. Men ved så sterkt å fordømme og forkaste sider ved seg selv, holdt hun skammen i live.
Den psykoterapeutiske samtalebehandlingens ide er å skape et rom av tillit. Gjennom langsomme samtaler kan man snu på steiner. Der kunne S lete etter en tredje form for arv. I kulturen er det ære som er motsatsen til skam. I den personlige psykologien er det selv-aksepten. Dette høres kanskje lettvint ut. Det var det ikke. Men det virket. Ved å bli mer kjent med seg selv, gode som dårlige trekk, fra moren og faren og fra hvem vet hvor, kunne hun gradvis ta seg selv mer i besittelse.
S har en liten trekning omkring nakken og munnen. Den er hennes.
FINN SKÅRDERUD er psykiater. Hans siste bøker er Uro (1998), Federico Fellini (1999) og Sterk/svak. Håndboken om spiseforstyrrelser (2000).
|
|
