|
Å LENGTE SEG I HJEL
Finn
Skårderud
Nostalgi
var tidligere en dødelig sykdom.
Nå er den blitt en bittersøt lengsel etter noe som en
gang var, eller kan ha vært. Nostalgien er et utmerket eksempel på følelsenes historie.
Følelser kommer og går, de opphøyes og forkastes.
Den
dødelige nostalgien rammet særlig folk fra Sveits.
Den medisinske diagnosen nostalgi – hjemlengsel – ble
etablert på 1600-tallet. Den
var en nær slektning av melankolien og kjærlighetslengselen.
Det hadde skjedd en atskillelse, og noe var mistet.
Men i nostalgien var det ikke den andre som var tapt, men
et sted.
Diagnosen
gjorde medisinsk suksess. Det finnes mange medisinske beretninger om denne alvorlige
lidelsen. 1700-tallslegen
Leopold Autenbrugger skriver: ”Jeg har åpnet mange lik etter døde
i denne sykdommen.” Symptomene
kunne være blekhet, tap av appetitt, dype sukk, hallusinasjoner,
tretthet og til sist kollaps.
Prognosen var dårlig, og stort sett ingen ting hjalp,
verken medisiner, isolasjon eller trusler om straff.
Den eneste kuren var å bli sendt hjem.
At det var en særlig risiko å være sveitser, mente man
hadde å gjøre med kultur og geografi.
Sveitserne hadde vokst opp i avstengte daler, med frisk
alpeluft og mors mat basert på melkeprodukter.
Når disse uerfarne landsens menneskene dro inn til Europas
byer eller ble sendt som soldater til den franske, saksiske eller
preussiske sletten, ble det for mye for dem. I militærmedisinen har nostalgien en betydelig plass.
Den var sentral i desertørens psykologi.
Den opprinnelige nostalgien var mennenes lidelse.
Beretningen om kvinnelige nostalgikere er færre, men de
finnes. Fattige jenter kunne utføre barnemord og sette fyr på hus
for å komme hjem igjen. Selv
mener jeg å ha funnet et litterært kasus i alpejenta Heidi.
Hun syknet hen i byluft, men naturbarnet kviknet til når
hun kom tilbake til bestefar og geitemelken hans.
Nostalgien rammet sterkest i lavere sosiale lag.
Den var for de enklere sjeler, for dem som ikke var blitt
forfinet i sitt følelsesliv gjennom utdannelse og vandringer i
salongene. Hypokondrien
var en annen og samtidig mannslidelse, men denne hørte til de
urbane intellektuelle. I
1700-tallets kult av følsomhet var tårer og hjerte markører for
en oppadstrebende middelklasse.
Dette står å lese i ”Nostalgia”,
en ny bok av den svenske medisinhistorikeren Karin Johannison.
Dette er en meget stimulerende tekst, som setter tankene i
gang om langt mer enn å komme seg hjem.
Boken bekrefter at Karin Johannison er en av de mest
velopplagte intellektuelle vi har i Norden i dag.
Hennes temaer er kroppens og sinnets følsomhet for tidsånden.
Tidligere har hun gitt oss ”Den mørka kontinenten :
Kvinnan, medicinen och fin-de-siècle” (1994, norsk utgave 1996)
og ”Kroppens tunna skal” (1997).
Nostalgien får her sin egen biografi.
Hennes prosjekt er dels å beskrive nostalgiens endringer i
status og innhold, men også å anvende den som eksempel på at våre
følelser har en historie. Følelser,
i likhet med en rekke sykdommer, får navn, gjør karriere og kan
tre tilbake. De blir
moderne eller umoderne. Hvilke
tider løfter frem hvilke følelser og hvorfor?
Hva
vi føler, og hvordan vi føler, avhenger i en viss grad av
navnene vi setter på følelsene.
Navn ordner virkeligheter, og utenfor navnene blir vi
fremmede i en kaotisk verden. Å lengte er en menneskelig
grunnsituasjon. Å
leve er en serie atskillelser og mangler. Det finnes sterke lengsler, etter noe. Dette noe kan
plasseres forskjellige steder.
Å lengte hjem er én konkretisering av en slik lengsel.
Lengselen får et tydeligere objekt.
Følelser
er også fortellinger, og språket formidler fortellingene.
At språket kan være en regelrett smittebærer blir
tydelig når vi ser på følelsene i sin ondartede versjon, når
de gjør vondt og blir kalt sykdommer.
”Utbrenthet” kan være et eksempel.
Dette er en ennå ikke en medisinsk diagnose, men en
beskrivelse av at man er oversliten.
På kort tid har vi fått en betydelig interesse for
fenomenet. Det henger
mye sammen med hvordan vi yter over evne i vårt grenseløse
arbeidsliv. Men det
er også på sin plass å stille et kritisk spørsmål: Hvor mye
bidrar all interessen for utbrenthet til å rekruttere nye
lidende? Navnet
former følelsenes ytre uttrykk, mimikk og kroppspråk.
Det er ille nok å lide.
Det blir verre av at mange av våre symptomer er vage og
utydelige. Nå står
utbrentheten der som et nytt navn.
Når vi får gode navn, vil ofte symptomene tilpasse seg
beskrivelsene og forklaringene.
De er selvfølgelig like reelle av den grunn.
Når følelsene blir omfavnet
av medisinen, kan det bety en viss legitimering av sårbarheten.
Doktorens diagnose kan være som en presenning man trekker
over hodet. Man har
lov til å tre tilbake. 1700-talls
nostalgikeren var alvorlig syk, og hadde således krav på omsorg.
Følelsenes historie handler
om mer enn navnene. Det
handler også om hvordan forskjellige følelser passer inn i
forskjellige kulturer. Den
klassiske nostalgien tålte ikke møtet med det moderne livet.
Moderniseringen på 1800-tallet er overbevisende beskrevet
som en fremtidsrus i industriens, teknikkens og vitenskapens navn.
Dette krevde en ny type mennesker.
Det nye mennesket måtte være fleksibelt, rede til å
kaste tradisjoner over bord.
Og det burde være fornuftig, med kontroll over følelser
og drifter.
I
et slikt bilde passer nostalgien dårlig.
Den peker ikke frem mot det utopiske, men bakover mot mamma
og gårdstunet. Hjemlengselen
er ikke energisk, men slapp og konserverende.
Nostalgien endrer dramatisk status.
Den opphører å være en sykdom og en medisinsk diagnose.
Når den ikke lenger er en sykdom, er det også
vanskeligere å dø av den. I stedet blir den en sosial og psykologisk brist.
Den er simpelthen en manglende evne til å være moderne.
Ekspertenes blikk forandrer seg fra forståelse til fordømmelse.
Nostalgikeren var en suspekt person, en som klamret seg til
en falsk drøm om at alt var bedre før.
Nå er nostalgien på vei tilbake, skriver Karin Johannison.
Men på nytt har den endret karakter.
Fremtiden ble ikke helt som planlagt.
Optimismen er for manges vedkommende erstattet av en
fremtidsfrykt. Det er
lett å bli hjemløs i tiden.
Og intensiteten i samfunnsmessige forandringer gjør at
holdepunkter går tapt. Nostalgien
er et tapsfenomen, men det er ikke lenger tap av hjemstedet, men
av oversikt og orienteringsevne.
Og da søker vi tilflukt i våre egne historier.
Vi fyller våre minner med følelser og løfter dem opp som
svært betydningsfulle, vi urolige ”nomader i nået”.
Nostalgien blir en del av vårt arbeid med å skaffe oss
identitet. Følsomme
fortellinger om oss selv er psykisk lim.
Når det er jeg selv som minner, er det mitt eget selv som blir minnet frem.
Det
er fascinerende å konstatere hvordan nostalgien, som opprinnelig
var en lengsel etter et sted, er blitt til en lengsel etter en
tid. ”Hjem” i
hjemlengsel betyr nå mindre et hjemsted, og mer å være hjemme i
seg selv. En slik nostalgi har en dobbeltsmak, ifølge Karin Johannison.
Nostalgien er en utopi baklengs.
Det er smerte blandet med lyst, melankoli blandet med sødme.
Det man lengter etter finnes ikke som annet enn minne.
Fortiden kan ikke realiseres, og derfor muliggjør den lystfylte
drømmer om gjenkomst.
Det finnes to store litterære
prosjekter som løfter frem de følelsesladete minnene. Det ene er Freud. Å
hente frem minnene fra barndommen og emosjonelt arbeide seg
gjennom dem er veien ut av nevrosen.
Det følsomme minnet er terapeutisk.
Det andre store prosjektet er Proust.
”På sporet av den tapte tid” er en gigantisk katalog
over dufter, smaker, møter og lykkelige øyeblikk.
Verket er bevisst om at nostalgien er en illusjon.
En slik nostalgi søker ikke tilbakevendingen, men
gjenopplevelsen. Det kan kalles avstandsromantikk.
Romantikk, slik jeg forstår det, er forsøkene på å
skape helere følelser og en helere opplevelse av seg selv. Den
nervetrøtte fortelleren Proust kvikner til når han lengter.
Han erindrer seg selv til live. Det er følelsen som står
i sentrum. En slik
nostalgi er en følsomhet for å føle.
Bittersøte lengsler tilbake i våre egne historier gir
holdepunkter, og muligheten for å bevege oss fremover.
Og
slik har nostalgien vunnet tilbake noe av sin opprinnelige status.
Karin
Johannison
NOSTALGIA
Bonnier
essä, Stockholm 2001
|
